Alt tar plass i en postakopalytisk fremtid. Der har rett og slett alle stjerner og beboelige planeter forsvunnet under noe filmen omtaler som ‘The Quiet Rapture’. Vi følger en dømt fange som blir tvunget ned i en ubåt som blir senket ned i et hav av blod på en bortgjemt måne. Han skal prøve å manøvrere ubåten ‘Iron Lung’ gjennom mange hindringer for å forsøke å finne spor etter romvesen og dokumentere det. Fangen gir seg ikke, selv om han befinner seg i en mildt sagt klaustrofobisk situasjon der ubåten er gammel og rusten og det hjelper heller ikke når den tar inn blod fra havet også…

Dette er rett og slett en svært unik film på mange måter. Den er regissert av Youtube-stjernen Markiplier. Han har laget filmen i alle ledd og gjort den helt til sin egen på svært lavt budsjett. Først skulle den bare gå på kino i USA og ble nummer 1 på kino i USA, men så ble det heftig mobilisering av fans verden rundt, som resulterte i at filmen også kom på kino i Norge. Det hele er basert på på et ubåtskrekksimulasjonsdataspillet med samme navn som filmen fra 2022. Jeg har også sett regissør Markiplier spiller spillet på Youtube og filmen gir den samme ‘fealingen’ som spillet gav meg også, bare med bedre grafikk og like nakent og intenst.

Jeg var svært spent på hva denne filmen ville gi meg. Det er ikke hver dag man får se en film laget av en person. Markiplier har både regissert, skrevet, skapt og spiller selv hovedrollen. Han får dog hjelp av mange dyktige folk på foto, lyd, musikk, effekter med mer. Men over til filmen som gir en utrolig spesiell følelse av å se filmen. Filmen føles rett og slett veldig naken og intens om hverandre. Dette er mer kunstnerisk og minimalistisk mer enn en konkretisert historiefortelling. Filmen er sterkt dialogdrevet og nesten all handling er beskrevet ut i fra replikkene. For noen kan dette bli for lite handling og action, fordi vi ser jo hovedpersonen i samme rom i hele filmen, inni den vesle ubåten.

Atmosfæren er det aller beste med filmen og den teller for veldig mye. Det er godt hjulpet av det utrolig sterke lydbildet og den atmosfærisk mystiske og nedtonede musikken. Filmen prøver på å gi deg mer dybde enn den jeg faktisk tar inn av den. Vi sitter rett og slett, bare og ser på den samme mannen gjennom 2 timers spilletid og det blir noe i overkant lenge med et så sparsomt fortellergrep. Det skal dog legges til at fotoarbeidet til Philip Roy er temmelig bra utført og at filmen får mye ut av kameravinkler og kreative måter å hvile kameraet på ting rundt hovedpersonen.

Konklusjon
Det krever også sin mann å lage en film som foregår på et så snevert område, og Markiplier lykkes langt på vei, men jeg må si at jeg ville like filmen langt bedre enn det jeg faktisk gjorde. Det fordi den har sine stunder, men er ikke en umiddelbar klassiker. Den er nok noe hypet også, men det er også litt deilig å se at film ikke bare kan lages på gigabudsjetter og samtidig lykkes. Men jeg likte atmosfæren best med det trykkende lydbildet som oser av den klaustrofobiske stemningen i den vesle ubåten. Filmen føles litt innadvendt. Det er heller ikke alt det er like lett å skjønne seg på alt i filmen, og du må ha god konsentrasjon for å få med deg alle detaljene.

Det er en del blod i filmen og den satte verdensrekord med antall liter kunstig blod i filmen med 300 000 liter blod. Det var også noe av innsalget filmen hadde hos mange, men blodet er kun begrenset til et par scener. Særlig da mesteparten av filmen er mer nøktern og ikke så skrekkrelatert. Det er dog en del mystikk i filmen. Dette minner en del om Cube. Det vil si at hovedpersonen kjører rundt i en undervannslabyrint med en rar liten ubåt og tar bilder av ting på utsiden med et pikselert kamera. Det er blod i stedet for vann i havet han kjører rundt i. Og det er basicly alt som skjer med noe dialog med overflaten. Filmen er ikke alltid så lett å bli klok på og det er mye som skjer rundt ubåten vi ikke får med oss, fordi vi bare opplever det samme som hovedpersonen. Det er nesten som filmen lukker alt annet ute og det blir kun opp til fantasien vår å pusle sammen inntrykkene.

Alt i alt er dette en spennende debutfilm laget på knapper og glansbilder og har kult nok ingen effekter den ikke mestrer. Det tekniske er med andre ord solid, og atmosfæren, filmingen og lyddesignet sitter som det skal. Jeg ruller en entusiastisk firer på terningen for en kultfilm som langt på vei gjør mye riktig, men den klarer ikke å gi full underholdningspupp hele veien. Derfor mangler den siste ekstra lille piffen som kunne løftet dette til nye høyder, men jeg ser gjerne flere filmer fra Markiplier, som gav meg en annerledes og mer minimalistisk og sær kinoopplevelse der han selv skaper det hele og fulle fokuset i et to timers langt show.

[ Jeg så filmen på Lagunen Kino med en god kompis ]