( - )

Vi følger journalisten Edith. Hun er alenemor etter at hun fikk barn via sæddonor i Danmark. Nå er sønnen fire år gammel og venninnen til Edith som har en datter med samme donor, har funnet ut hvem donoren er og at han ikke bor langt unna. Edith blir nysgjerrig og legger en snedig plan for hvordan hun kan oppsøke ham hjemme på Nesodden. Hun later som hun skal skrive en artikkel om hans rolle som spillutvikler. Plutselig vikler hun seg inn i et nett av løgner og dette eskalerer mer enn hun hadde trodd…

Jeg visste ingenting om filmen før jeg så den og det ble et forfriskende møte med filmen Solomamma. Dette tematiserer spermdonasjon. Donoren tenker på seg som et generøst menneske. Vi får se at donoren lett kan pynte på sannheten for å bli valgt. Hovedpersonen hører på et lydopptak mellom donoren og en psykolog. Der forteller han om hva han driver med og hvordan han er. I filmen får vi se at mor klarer å spore opp donoren. Hun stalker ham. Så spørst det om det egentlig er innafor?

Jeg liker hvordan filmen tar opp det etiske rundt donasjon. Det er ikke alle som kan få barn naturlig. Da kan donor være et alternativ. Så spørs det om det er en god løsning. Filmen problematiserer sæddonasjon og setter spikeren på hodet på mange problemområder. Vi får se at det er vanskelig for barnet å ikke vite hvem faren er. Det kommer opp mange spørsmål. Det at ikke mor vet noe særlig om faren heller byr på noe usikkerhet. Hvem er han egentlig? Hvordan blir barnet? Får de det bra? Hva om donoren ikke er som du forventet? Kan barna bli fremmedgjort for mor, siden hun ikke kjenner faren?

Jeg liker filmfortellingen og hvor filmens plot tar veien. Handlingen er akkurat passe skrudd til. Dette beveger seg i en omvendt gråsone. Filmen har en del humor. De små dryppene av humor og kleinhet sitter virkelig som de skal. Dette er litt flaut og ubehagelig slik kvinnen i front går frem for å få info om donoren. Hun drar til ham og later som hun skal intervjue ham om spillutvikling. Han er gift og har to barn. Vet kona hans det? Hvordan føles det når den du er gift med har barn med andre som du ikke vet om? I tillegg kan andre være halvsøsken uten å vite om det. Hovedpersonen skulle bare møte donoren en gang, men så eskalerer ting mer og dette blir mer og mer komplisert.

Regien er stødig utført av Janicke Askevold, som fra før står bak filmen Sammen alene. Hun har selv skrevet manuset for filmen sammen med Jørgen Færøy Flasnes og Mads Stegger. Filmen er godt fotografert av Torjus Thesen. Scenen når hovedrollen setter på dancelåta Mr. Vain fra Culture Beat, og de begynner å danse med donoren er veldig gøy, og filmen har flere gode andre scener. Castet for filmen er vellykket. Skuespillet er veldig nedpå, naturlig og solid. Lisa Loven spiller svært overbevisende og har en god kjemi sammen med Herbert Nordrum som spiller donoren. I andre roller får vi også se Rolf Kristian Larsen som venn og Trude-Sofie Olavsrud Anthonsen som venninnen.

Konklusjon
Dette overrasket meg veldig positivt. Janicke Askevold lykkes godt med Solomamma. Alt i alt sitter dette som det skal. Du får en del situasjonskomikk i det solide dramaet. Naturlig og solid skuespill og plot smelter fint sammen. Jeg likte komikken som fungerer som fint krydder og underholdningen sitter. Filmen stiller mange spørsmål og problematiserer donorbarn uten at den går så veldig dypt inn i det. Dramaet snakker for seg selv og føles bra unikt. Solomamma er en god norsk film som leverer varene. Med andre ord kan jeg virkelig anbefale filmen varmt videre til alle som liker det som rører seg utenfor Hollywoods typiske blockbusterverden.

[ Jeg så filmen på Lagunen Kino ]