( - )

Vi følger Ted og hans familie. Han bor i et idyllisk strandhus på Østkysten og har livnært seg som barnebokforfatter. Ted og hans kone Marion er blitt separert på grunn av at de sliter med saker fra fortiden. De forsøkte å få en ny start med å flytte til et fint sted og få en datter, men de klarte aldri helt å reparere det vonde fra fortiden. Det er Marion som sliter mest med traumer, men så ankommer en collegegutt som jobber hos dem. Han begynner å få interesse for Marion. Ted på sin side finner noe glede i å male nakne damer i nabolaget. Ting er ikke som det skal være og det er ikke lett å reparere et forhold som er tynnslitt, selv hvor mye man prøver å finne lykken igjen med alle midler…

Filmen er basert på en roman av John Irving fra 1998 ved navnet ‘A Widow for One Year’. Irving er filmatisert før og min favoritt er Siderhusreglene fra 1999 med Tobey Maguire og Michael Caine, regissert av Lasse Hallström. ‘The Door in the Floor’ er en helt annen film. Det er fremdeles mye indre smerte og problemer som kommer til overflaten etter hvert, men dette er ikke gjerne like allment og folkelig. Dette handler om en kunstnersjel og hans familie som holder på å gå i oppløsning rundt ham av en smerte som kommer fra fortiden.

Rollefigurene er ikke så mange. Først treffer vi Jeff Bridges spiller en ganske fri kar som går rundt naken i huset med barna. Han driver også å maler og fremstår som en karakter alla Amerikas svar på kunstnersjelen Odd Nerdrum, bare ikke like begavet på maling, men like eksentrisk. Han er forfatter og lever et kunstnerliv, med all den frihet som ligger i det. I starten får vi vite at noe har skjedd i fortiden, men vi vet ikke hva. Han er separert fra sin kone, men vi vet ikke helt hvorfor. Han får en ung assistent som ønsker å bli forfatter. Det er en college-gutt som legger an på Teds kone, selv om hun er mye eldre enn ham. Og så treffer en tenåringspike som er barnepike for datteren deres. Datteren til kunstnerparet blir spilt av Elle Fanning og moren blir traktert av Kim Basinger.

Regien er Tod Williams som nok er mest kjent for å ha laget Paranormal Activity 2. Det er langt fra denne filmen til Paranormal Activity, men jeg synes Williams gjør mye rett med filmen. Musikken er veldig nedpå. Det er et rolig og behagelig tempo i filmen som er vakkert fotografert. Filmen forteller mye mellom linjene. Det er en litt poetisk stemning i filmen. Det er en fin rytme i filmen og dette er godt laget. Filmen er veldig fri av seg, selv om det er et problematisk forhold mellom 50-årige Kim Basinger og den 16-årige gutten i noen dampende erotiske scener. Filmen føles dog ganske fascinerende å se. Det er god stemning i filmen og det er ikke så lett å si hva som skjer.

Handlingen er småmorsom og passer godt sammen med dramaet. Rollefigurene er også ganske forskjellige og skaper dynamikk i filmen med sin tilstedeværelse. Dette er ikke en handlingsmettet film, men den leverer likevel sine saker solid. Interessante karakterer gjør mye for filmen. Du kommer litt under huden på dem med alle deres lyster og måter å gripe fatt i alt det livet gir dem. Slutten er også meget passende for filmen. De prøver å fikse alt, selv om det er noe som aldri blir som før igjen.

Konklusjon
Filmen er behagelig å se. Vi får et drama med et lite mysterium. Gjennom filmen får vi forklart hva som skjedde med familien og hvorfor ting ikke fungerer lenger i familien. Det er mye vondt i verden og det å miste barn er noe av det verste man kan oppleve som foreldre. Filmen blir aldri problematisk, selv om den rører innom vanskelige temaer. Den nærmest flyter av gårde. Dette rommer både en tragedie og et ekteskapsdrama. I tillegg får du også en del morsomme situasjoner som bryter opp alt det vonde og gjør dette mer ‘feel good’. Du kommer også tett på rollefigurene og det er mange følelser i filmen. For meg gjør også Jeff Bridges en supersolid rolle der han bærer dette mye på sine skuldre. Må også legge til at Kim Basinger også leverer varene.

[ Filmen kan i skrivende stund leiestreames på Amazon Prime Video ]