Oppe ved polarsirkelen, ved foten av Saltfjellet. Der ligger Dunderland, eller Skyggenes Dal, som de lokale kaller den. Det har skjedd så mye vondt der oppe i flere hundre år. Det var i 1695 at en ung jente ved navn Johanne Nilsdatter ble tatt for å være heks. Folket kom løpende etter henne og da de fikk tak i henne resulterte det i det siste heksedrapet i Norge. Det ble sagt at heksen hadde kastet en forbannelse over dalen og siden har det bare fortsatt med fandenskap. Tragediene lammet like så godt folk på gjennomreise som de fastboende. Og nå er det øde der oppe på grunn av avfolkning. Et teaterensemble ankommer en nedlagt speiderleir i dalen for å sette opp et stykke om hekseprosessene i Norge. Men mørket sniker seg inn i ensemblet, og en morgen forsvinner stjerneskuespilleren...

Filmen starter med nydelig høyfjellsfoto i full sol og med snødekkede topper og herlige slørskyer som flyter mellom toppene. Vi dukker ned i landskapet og finner en ung jente som sitter ved en naturskjønn skogsbekk og skyller hendene sine. Etter en liten introduksjon er vi kommet tilbake til det snøkledde fjell-landskapet. Vi får se et tog på Nordlandsbanen som brauter seg gjennom det kalde fjellet.

Jeg ser de fleste norske filmer jeg kommer over, og ble derfor litt glad da jeg endelig fant Dunderland på Netflix i juli i 2014. Jeg visste ikke hva jeg hadde i vente. Det er alltid litt gøy å se en film man knapt har hørt om, for å finne ut hva som skjuler seg bak den. Filmen gikk ikke på kino, men det virker i alle fall som at filmskaperne siktet høyt da de skulle lage filmen.

Etter en stemningsfull og flott begynnelse kommer man dog raskt ned på jorden igjen. Til tross for solide skuespillere med i produksjonen som Ingar Helge Gimle og Reidar Sørensen, tar dette aldri av som jeg ønsker. Filmen er best når bildene og musikken får snakke for seg selv og du ikke får mange av de kunstige replikkene som ødelegger mye av inntrykket. Det er litt vanskelig å se helt hvor Dunderland vil hen. Det blir mye tomme scener der karakterene forflytter seg fra et sted til et annet og lignende. Når hovedhandlingen først begynner, snegler filmen seg av gårde. Da hjelper det heller ikke noe at filmen forteller at den er inspirert av virkelige hendelser.

Utgangspunktet er spennende med fem skuespillere og regissøren deres som skal lage teater om hekser og forbannelser i fjellheimen i Dunderland. Vi har jo sett lignende filmutgangspunkt før som eksempelvis i ‘Død snø’ eller ‘Fritt Vilt’. Men der de to nevnte suksessfilmene bugner av sjarme og horrorstemning, blir Dunderland noe innadvendt og kjedelig. Jeg registrerer at filmen ønsker å etterligne eksempelvis ‘Ondskapens Hotell’, med at vi får se ting som skjer oppe i hodet på folk i tidligere tider. Men her er det ikke gangstere, men nazister som er fortidsgufsene.

Selv om noe av naturfotoarbeidet er veldig solid, så føles ikke det mer ordinære fotoarbeidet i samme klasse. Her mangler det på kameravinkler og glød i fortellerteknikken. Det hele blir veldig rett opp og ned. Kameraet er alltid plassert helt rett og alle bildene gir litt for lite. Noen ganger får man eksempelvis et bilde gjennom et speil, men i det store og det hele er det for lite kreativitet i klipping og fotoarbeide.

Filmskaperne forsøker seg på litt forstyrrende bilder innimellom, men dessverre glir alt over i det mer tradisjonelle og det er en fint liten del av filmen som kan betegnes som skrekkfilmaktig. Selv X-Files fra begynnelsen av 1990-tallet var mye mer skrekkaktig enn dette. Jeg hadde forventet mer skrekk enn jeg fikk og jeg er ikke sikker på hvilken sjanger filmen forsøker å peile seg inn på. Den klarer i alle fall ikke å skremme meg og er langt unna noen solid dramafilm. Jeg vil egentlig si at filmen feiler og blir bare nitrist å kikke på. Jeg fikk litt flashback til den norske filmen Thale, som er en annen norsk skrekkfilm, som ikke helt slik jeg hadde ønsket, men den var i alle fall mye mer kreativ og forsøk på nyskaping enn dette bleke forsøket.

Filmen er også lovlig kort. Den mangler rett og slett litt manus og burde tatt seg flere runder i forberedelsene før de gikk løs på filminnspillingen. Det er ikke spennende nok å få noen titalls sekunder med gufs i en film på litt over en time. Og når ikke rollefigurene klarer å kommunisere med deg og virker helt tomme, da er det bare å konstatere at du herved er advart om at dette ikke er for alle.

Konklusjon
Dette kunne ha blitt en okei film om man bare hadde mer å komme med. Dialogen er som sagt for kunstig og rollefigurene er som papp å regne. Det kunne man til tider forsvart om det eksempelvis var mer skrekk i blandingen. Jeg så nettopp traileren og den så ut som en mye mer intens skrekkfilm med mer forankring til mytologien til Dunderland. Jeg skal dog innrømme at jeg skvetter litt til i noen scener, men noen helhetlig guffen stemning sliter filmen med å opprettholde. Historien i filmen er nesten helt fraværende og alt begrenser seg til skrekk nok til å så vidt plassere i en trailer. Mot slutten blir det hele bare ufrivillig komisk der filmen nesten parodierer seg selv.