Vi følger den middelaldrende Hirayama. Han lever alene i en liten leilighet i Tokyo og drar på jobb hver dag som toalettrengjører på byens utetoaletter. Han gjør seg flid med jobben og ser ut til å elske rutine. Han har noen få hobbyer som fotografering av planter og trær, stelling av planter, og høre på musikkassetter, men utenom det er det mye det samme i hans hverdag. Vi blir med inn i hverdagen til Hirayama og ser hvordan han lever livet med stor tilfredshet, til tross for at han ikke har noen å dele livet med…

Regien er ved den legendariske filmskaperen Wim Wenders. Jeg har sett noen av Wenders filmer for veldig lenge siden og husker fint lite fra dem. Derfor ble dette som et nesten nytt møte med regissøren, som jeg definitivt kommer til å oppsøke igjen, for å se mer av etter denne filmens fornøyelighet. Filmen tar for seg en manns hverdag og det er fint lite som egentlig skjer. Likevel føler du deg velsignet av å ta del i filmens handling som er godt hjulpet av en poetisk fortellerteknikk som Wenders utfører til fingerspissene i filmen.

Dette er noe såpass unikt som en hverdagsfilm som ikke byr på noe underholdning utover det hverdagen byr på. Her jobbes det, vanning av planter, spise nistepakke, vaske seg på offentlig bad, og gjøre mange rutinemessige oppgaver. Det er også fokus på repeterende dager i filmfortellingen og det understreker også sterkt hverdagen til Hirayama. Så får vi en liten tvist i filmen da Hirayama uventet får besøk av en niese. Da øyner vi litt av et rutinebrudd og ser konturer av at livet til Hirayama ikke alltid har vært like harmonisk.

Filmen har en bra og behagelig rytme, der stress og jag er helt borte. Vår mann i front er en stille type som bare er tilstede i livet, uten å si så mye. Han veksler bare noen få ord i løpet av hele filmen. Ellers er vi flue på veggen i hans liv. Filmen er nakent lydmessig med bare lyder vår mann i front møter på sin vei. Den eneste musikken vi får er når han hører på kassetter i bilen sin. Han virker å ha en egen evne til å nyte livet, selv om han på jobben vasser i skitt som han skal vaske bort. På mange måter kan vi lære noe av hovedrollefiguren om livet. Fordi livet er best når du smiler til det hver dag, uansett om du bare er i ditt eget selskap, så er du takknemlig for det du har.

Skuespillet til Kôji Yakusho er noe du virkelig legger merke til. Yakusho blir vårt ansikt i filmen og han spiller en fornøyelig rollefigur. Han spiller en krevende rolle med stor tilstedeværelse, til tross for at han ikke sier stort. Med andre ord eier han lerretet i hver eneste scene og legger listen høyt for hva du får av inntrykk i den ellers så sparsomme fortellingen. Jeg liker også godt hvordan hovedpersonen blir som et slags mysterium i filmen som du selv må tolke. Det gis ingen klare svar og Hirayama holder mye inne i seg som han kun kommuniserer ut gjennom ansiktet sitt.

Konklusjon
Dette er en ganske så unik film om livet, uten å gjøre ting mer interessant enn det du opplever i hverdagen. Likevel er det også en viss dybde i fortellingen og en vakker og poetisk fortelling som sier mye om hvordan det kan være å være menneske. Også selv om man ikke omgås så mange. Så kan man fundere på hvorfor vår mann i front velger å leve det livet han lever. Filmskaper Wenders har laget en film som virkelig engasjerte meg og fikk meg til å tenke gjennom eget liv. Vi kan i alle fall lære noe av hovedrollefiguren, om hvordan vi kan bli mer tilfreds med ting vi faktisk har i livet i et samfunn der alle sammenligner seg med alle og aldri blir fornøyd med hvordan vi har det. På det viset er dette litt av en perle av en film som griper litt fatt i deg, til tross for at det er mye repeterende hverdagshendelser vi tar del i. Jeg ruller en femmer på terningen for dette vakre hverdagsdramaet.

[ Jeg så filmen gratis på filmoteket.no ]