( - )

Vi møter Chris. Han er drapsetterforskeren som går undercover som pasient for å etterforske en psykolog, Helen Fisher, som det mistenkes har noe med et dobbeltdrap å gjøre. Etter hvert som han går dypere og dypere inn i undercoveropplegget sitt, hviskes grensen mellom undercoverlivet og virkeligheten gradvis ut…

Handlingen begynner med en mordsak. Deretter går Chris undercover hos behandleren Fisher. Etter å ha gått hos terapi hos henne en stund, kommer hun plutselig med beskjeden om at hun er syk og at han må overflyttes til en psykiateren Morland, som hun skal ha gått i lære hos da hun studerte. Chris etterforsker flere pasienter som har gått hos Fisher, som sier at hun prøver å trenge inn i deres liv ellers også og at de også har gått videre til Morland. Han får også vite at Morland er veldig farlig og at han prøver å komme inn i hodet på folk.

Filmen begynner med en nattkjøringssekvens med stemningsskapende musikk. Der får vi et relativt proft inntrykk av at filmen er solid laget. Musikken er meget spesiell og fungerer som en link mellom det filmens mellom det som skjer med Chris under behandling og uttrykket i filmen. Regien er ved den britiske Gareth Tunley, som har laget en gjennomført film. Fotoarbeidet i filmen er ganske bra gjennomført. Du får noen fotomontasjer innimellom.

Hovedpersonen later som han har en psykisk sykdom. Handlingen foregår både med samtaler med psykologen og hvordan Chris har det på fritiden. Alt smelter også i hverandre som en smørje i filmen. Det vil si at vi får se livet til Chris sin undercoverfigur slik han forteller om dem i timen. Dette er også en fiffig og smart detalj i hvordan filmen er lagt opp. Det gjør at vi lurer på om hva som virkelig er tilfelle og om Chris virkelig er undercover, eller bare veldig mentalt syk.

Dette er en real psykologisk thriller. Filmen føles meget rart skrudd sammen og er litt underlig og mystisk som om noe ikke stemmer. Det hele begynner mørkt og blir mørkere og mørkere utover i filmen. Filmskaperne tar seg god tid på å bygge opp stemning og fortelle historien. Det gjør at filmen virker noe treg.

Filmen er meget godt laget, men også samtidig ekstremt forvirrende. Det blir kanskje litt for mye av det gode i filmen og du lurer på om dette bare er ‘rubbish’, eller om dette faktisk har en del briljans og finesse. Det at filmen prøver å 'fucke' med hodet til hovedrollefiguren, gjør at filmen også fucker med hva vi opplever.

Jeg synes nok filmen går litt langt ut på viddene og undercoversaken blir mindre viktig og egentlig forsøker filmen bare å leke med deg. Det snakkes om at psykiateren prøver å lage en mental loop for å leke Gud i en pasients tilværelse. Jo lenger vi kommer inn i filmen, jo mer rart blir dette. Filmen føles både innviklet og lett på samme vis og når man ser løsningen, så er ikke filmen helt som jeg ønsker. Konseptet og manuset mangler noe for å virkelig glimre. Om det hadde vært noe mer substans i handlingen, så kunne dette vært nærmere et mesterverk enn det oppleves som.

Konklusjon
Dette føles ikke som et allment verk og filmen viser seg å være litt vanskelig å få tak på. Den forsøker seg på en del oversmarte trekk som maskerer det at filmen ikke har så mye ved seg som man først tror. Jeg føler ikke filmskaperne lykkes helt med å komme inn i hodet på meg. Dette er ikke like vellykket og fascinerende som eksempelvis Shutter Island, for å nevne en film i samme segment. Slutten er også en smule for enkel for å følge opp den genialiteten man kanskje tror filmen rommer og man begynner å lure på hvem filmskaperne egentlig narrer med å lage filmen.

[ Jeg så filmen på Blu-Ray fra Arrow ]