( + )

Vi følger underdogene i Earthrealm som kjemper en bitter kamp for friheten i verden. Det har seg nemlig slik at slemmingen og herskeren Shao Kahn fra Outworld har vunnet 9 av 10 turneringer i Mortal Kombat. Vinner han den siste, overvinner han også våre helter og får total universherredømme. Det må de for all del unngå og det gjør at de stadig er på leiting etter nye kampsportfolk som kan kjempe for dem og derfor tar de kontakt med Johnny Cage. Han tar først ikke invitasjonen seriøst, men etter å bli litt motvillig dratt inn i kampen, så finner også han sin plass og rolle i kampen for å vinne Mortal Kombat og slippe at hele universet vil styres med jernhånd av den onde herskeren, Shao Kahn…

Jeg startet min fascinasjon for Mortal Kombat gjennom nettopp dataspillet Mortal Kombat 2. Det var et spill jeg brukte mye tid på sammen med kamerater i en periode, og senere spilte jeg også en del av oppfølgerspillene, men det var alltid 2-eren som gav meg den rette Mortal Kombat-følelsen med de rette ‘finish him’ opplevelsene og den rette spillmekanikken med det kule og voldelige 2D-slåssespill følelsen. Jeg har også sett en del av filmene fra spillene og nylig så jeg også den første Mortal Kombat-filmen fra 2021 og satte brukbart pris på den, selv om den føltes litt midt på treet. Derfor var jeg også spent på denne oppfølgeren og hvilke nye overraskelser den skulle by på.

Der den første filmen var svært seriøs og litt mørk, er det litt kult at oppfølgeren har mer humor og selvironi å by på. Særlig er rollefiguren, Johnny Cage, en ganske frisk og karismatisk fyr med nesten litt Duke Nukem tilstedeværelse og ligner også på fremtoningen til Bruce Campbell som Ash i Evil Dead-filmene. Med andre ord er han et langt bedre anker enn den kjedelige rollefiguren Cole Young fra første film.

Det tar dog litt tid før Johnny Cage biter skikkelig fra seg, fordi han har ikke like mange triks i ermet som de langt mer overnaturlige andre nærmest superheltaktige slåssefigurene. Starten på filmen er noe simpel og mer rett frem. Liker dog måten filmen introduserer Johnny Cage på. Han er kul som få, men så viser det seg at han egentlig bare er en skuespiller fra Hollywood med kampsportbakgrunn. Han blir spilt passe kult av Karl Urban, kjent fra filmer som Ringenes herre, Doom, Dredd, Star Trek og TV-serien The Boys.

Regissør Simon McQuoid er tilbake på regien, slik han også gjorde i første omgang. I andre film bygger han på mye av det samme som i den første Mortal Kombat. Likevel føler jeg at han har løsnet litt opp den voldsomme seriøsiteten som første film var gjennomsyret av. Historien i filmen bygger på mytologien fra dataspillene, og er fremdeles noe traust å ta inn over seg. Det er nemlig ikke handlingen man bryr seg mest om i denne filmen. Her er det humøret og actionen som skal underholde deg.

Det er nemlig slåsskampene og slåsskjempene som er den største gleden med å se filmen. Slåsskampene er nemlig enda mer spektakulære og mer underholdende enn første film. Et av de største høydepunktene i filmen er å se igjen Baraka. Han fremstår som like bad ass i filmen som i dataspillet. Sub Zero er også ganske iskald og bad og Shao Kahn er gjennomført karikert, skrekkinngytende, ekstra brutal og svært hensynsløs i alt han prøver på for å legge verden for sine føtter. Vi møter også andre figurer som Cole Young, Sonya Blade, Kano, Kitana, Liu Kang, Shang Tsung, Lord Raiden og Jax.

Om du lurer, så er de to første filmene satt til samme univers, men de fortsetter ikke så mye på hverandre at man trenger å ha sett første film for å se den neste. Med andre ord er filmene helt selvstendige kapitler, der de vi fulgte mest i første film er mer i bakgrunnen i denne oppfølgeren der det fokuseres mer på andre rollefigurer.

Konklusjon
Igjen er det tekniske ganske tilfredsstillende gjennomført, selv om noen CGI-effekter er noe dratt til. Kampene er bra varierte og sammen med de mange rollefigurene som er filmens store trekkplaster på underholdningssiden. Historien er litt i bakgrunnen og spiller rollen som en måte å komme seg fra en kamp til den neste. Dette i seg selv kan føles noe generisk, men er jo også slik dataspillet også foregikk med fokus på kamper som sikkert er mest for fansen fra spillverdenen. Kampene er tidvis litt brutale, men ikke på det nivået som mitt kjære Mortal Kombat 2 presterte på. Det er dog noe blod og gore og ‘finish him-moments’, men det er ikke like helhetlig gjennomført hele veien.

Første film var greit underholdende og for min del er dette løftet litt i andre omgang. Særlig er det kult å få litt mer selvironi og humør i oppfølgeren. Om du likte 2021-filmen og dataspillene er dette grei skuring. Jeg ruller en sterk treer på terningen for en film som gav meg mer enn den første, men som likevel mangler det lille ekstra som kunne løftet dette som actionunderholdning til et nivå der jeg hadde blitt enda mer investert i filmen. Likevel er det fremgang å spore og det gjør at jeg også håper på en tredje oppfølger med mer moro og kule kamper med det gode mot det onde.

[ Jeg så filmen på Lagunen kino ]