Vi følger den middelaldrende amerikanske skuespilleren Phillip Vanderploeg som har bosatt seg i Japan. Han har hatt stor suksess i reklamefilmer i Japan, men nå begynner det å bli vanskeligere å få oppdrag og sikker inntekt. Derfor er han litt i tvil da en ny mulighet byr seg. Han får et tilbud fra selskapet Rental Family som trenger en amerikansk kar med vestlig utseende til stallen sin. Selskapet driver med å leie ut skuespillere til privatpersoner for å spille venner, foreldre, kjærester med mer. Vanderploeg er først veldig skeptisk, men blir presset inn i Rental Family og spiller en rekke roller som faren til Mia og samt en reporter som skal intervjue den demente skuespilleren Hasegawa. Alt går ganske bra, helt til han får bånd med sine kunder som gjør ting meget komplisert. Det er nemlig ikke så lett å skulle manøvrere i det moralske landskapet når man skal være en annen enn den man er…

Mye er totalt annerledes og rart i Japan. Det viser også konseptet i Rental Family, som forøvrig skal være basert på en ekte japansk tjeneste der folk kan betale for at en skuespiller skal spille roller i livet rundt deg eller for andre. Vi får også se hvordan konseptet også utfordrer det moralske kompasset for både skuespillerne og samt intetanende folk som utsettes for det de tror er ekte personer rundt dem og så viser det seg at de er offer for en skuespiller i stedet. Liker også at filmen får deg til å tenke og fundere litt over livet og konseptet selv. Det er med andre ord en fin dybde i filmen.

Som ansvarlig for regien finner vi den japanske kvinnen Hikari som har regissert en spillefilm, en rekke kortfilmer og en del episoder for TV-serier. Hun viser at hun er en rett kvinne til å få en interessant og underholdende film. Det hele legger seg litt nedpå og føles stillferdig. Det er mye hjertevarme og lun humor i filmen. Ellers føles dramaet og historien solid nok til å basere filmen på. Det er en fin nerve i filmen og alt blir hjulpet frem av et stødig fotoarbeid og en film som ser og føles treffende for det den prøver å fange. Jeg liker hvordan filmen fokuserer på møter mellom mennesker og relasjoner man får. Det er mye følelser i filmen og dette er tidvis rørende nok til at man engasjerer seg stort.

I front for filmen finner vi den populære skuespilleren Brendan Fraser. Han er kjent fra Mumien-filmene og en rekke komedier på 1990-tallet og utover 2000-tallet. I 2022 fikk han en ny start og en helt ny drive i karrieren i det han fikk Oscar for sin fremragende rolle som den svært overvektige rollefiguren Charlie som prøvde å rette opp i problemer med sitt forhold til datteren sin i filmen The Whale. Med det viste Fraser at han også kunne ta på seg mer seriøse og langt mer krevende oppdrag. Han spiller fjellstøtt i Rental Family og viser at han er den rette mannen for å skape den riktige følelsen rundt hovedpersonen. Hans rollefigur, Phillip Vanderploeg, blir en jeg virkelig identifiserer meg med og som jeg føler hva han føler på kroppen.

Konklusjon
Det er mange fallgruver med et slikt konsept der ting er såpass absurd at det kan være vanskelig å akseptere premisset for filmen. Likevel synes jeg Rental Family klarer å manøvrere seg svært overbevisende i dette landskapet. Dramaet og skuespillet er slik at man aksepterer og tror på det man får, selv om jeg er litt usikker på hvordan det ‘ekte’ konseptet rundt det å spille personer i livet egentlig foregår. Brendan Fraser klarer å løfte filmen med sin fine tilstedeværelse og Hikari leverer en regijobb som oser av kvalitet. Det gjør at Rental Family gikk rett hjem hos meg som en film jeg varmt kan anbefale videre. Det hele er lagt opp som en dramakomedie med mye følelser. I seg selv er det noe mange liker når det gjøres rett, og det føler jeg filmen treffer bra på.

[ Jeg så filmen med abonnement på Disney+ ]