Vi følger Clark som sliter med å passe inn i verden. Han er konstant misfornøyd med alt og ser ikke ut til å trives i sin tilværelse som møbelhandler. Clark går jevnlig til sin psykolog Mary Klein, som han forteller alt som skjer med ham. En dag han kommer til henne, har Clark oppdaget en merkelig verden som han kan entre fra kjelleren i møbelbutikken. Dette er et svært snålt sted der ting ikke henger helt på greip. Det er også et monster som går løs i denne elleville labyrinten. Mary vet ikke helt hva hun skal tro når Clark forteller om sin nye verden, men Clark drar ofte inn i denne verdenen som er blitt hans nye favorittsted. Så gjenstår det å se hva dette fører til og om han får de svarene han ønsker om dette merkelige stedet som ikke så lett kan beskrives til andre…

Det kommer mye kreative filmer for tiden og dette er en av dem. Backrooms fremstår som fascinerende absurd, svært kunstnerisk og meget altoppslukende. Alt starter i år 1990 med at en mann i gul beskyttelsesdrakt og hjelm gjemmer seg for noe som kommer etter ham. Han har mistet alle i teamet sitt og løper rundt og prøver å overleve så best han kan. Vi ser alt ut ifra hans kamera som han bærer med seg. Gjennom disse jaktsekvensene føler du på kroppen at han forfølges i labyrinten. Du blir en del av hans angstreaksjoner og særlig får du føle det ekstra når filmen ble vist i 4DX for en nærmest fullsatt sal. Disse sekvensene er filmet med et gammelt kamera og du får litt flashback til found footage-filmer som Blairwitch Project og Rec.

Etter den mystiske starten bygger filmen seg mesterlig opp. Vi følger den spesielle møbelhandleren, hans psykolog og et ungdomspar som hjelper ham i butikken. Fortellingen legges opp som en eventyrferd inn i denne svært så absurde verdenen, nesten på samme måten som eventyret om Alice i Eventyrland eller det andre parallelle universet i Stranger Things. Den første tanken som slo meg når hovedpersonen entrer denne verdenen er at dette minner ikke så rent lite om en mer intens versjon av Exit 8-filmen, men Backrooms føles enda mer underholdende og samtidig mer kunstnerisk utført. Digger også at filmen griper fatt i meg og får meg til å undres. Underveis sitter jeg med mange spørsmål om hva som egentlig foregår, hvordan labyrinten fungerer og hva som skjuler seg der inne av monster med mer. Du spekulerer også på hva som er virkelig og ikke når de entrer denne rare verdenen. Jo mindre man vet på forhånd om filmen, jo bedre er det. For min del angrer jeg ikke på at jeg gikk inn helt blind.

Det er hett for tiden at Youtubere får prøve seg på det store lerretet. For en stund tilbake kom Mark Fischbach med Iron Lung, som kom fra intet og tok verden med storm. Nylig kom Yotuber Curry Barkers med knallfilmen Obsession. Backrooms er regissert av Youtuber og kortfilmskaper Kane Parsons, og han leverer virkelig varene med denne filmen som oser av 1990-tallsestetikk med en absurd kunstnerisk verden skapt med mye kule kulisser. Filmens åpning kan minne litt om enkelheten i fotoet til tidsreisekultfilmen Primer fra 2004. Ellers elsker jeg denne nakne og fantastiske verdenen som nærmest fremstår som et stykke moderne kunst i seg selv. Lydbildet er med på å skape den skremmende stemningen og atmosfæren som nailes med scenografi av høy klasse som beriker fotoet. Det er med andre ord en fin rød tråd i filmverket og skuespillet er med på notene med store navn som Chiwetel Eijofors og vår egen Renate Reinsve. De to er mye med i filmen og spiller hverandre gode og tilfører rollene det rette sløret som gir rollefiguren de portretterer den rette driven som passer til personligheten.

Konklusjon
For min del ble Backrooms en stor positiv overraskelse. Det er en film som sjekket av mange av mine bokser for hva jeg ønsker å oppleve på kino. Dette har en unik sammensetning som gav meg litt av den samme følelsen som skrekkfilmen Cube fra 1997, gav meg første gang. Backrooms leverer varene på en forfriskende måte. Som skrekkfilm er dette mer eksperimentelt og syreaktig, men likevel såpass vellykket at jeg som skrekkfilmfan også omfavner filmen. Filmen er bra spennende og du filmskaperen er god på å ikke vise monsteret før helt på slutten. Digger at vi gjennom filmen bare hører og ser at noe jager dem, men ikke helt hva, og så er det bra å ikke få alt forklart i hjel. Det merkes at filmfortellingen leverer varene. Føler filmen gir oss akkurat passe informasjon. Digger den gjennomførte brun-gule verdenen som fungerer som en god brytning til den ‘virkelige’ verdenen. Filmen er jo en skrekkfilm og serverer deg både jumpscares, noe blod og små porsjoner med groteskhet og andre tradisjonelle grep, men likevel er det den surrealistiske annerledesheten som overrasker og thrillerfølelsen som underholder meg mest. Det gjør dette til en meget sær og annerledes skrekkopplevelse som sikkert ikke er for alle, men alt er utført med stor kunstnerisk kvalitet og jeg anbefaler dette til deg som ikke nødvendigvis liker skrekkfilmer og bare vil se noe speisa.

[ Jeg så filmen på en førpremiere på Lagunen Kino ]