( - )

Vi skal tilbake til moteverdenen og motemagasinet Runway. Alt starter i det den prisvinnende journalisten Andy Sachs mister jobben som journalist i New York. Like etter får hun et jobbtilbud fra nettopp motemagasinet Runway. Der møter hun igjen isdronningen og redaktøren Miranda Priestly og den noe mer omgjengelige motesjefen Nigel Kipling. I den nye jobben skal Sachs prøve å rydde opp etter en skandale i Runway, men det viser seg at dette er langt vanskeligere enn først antatt, særlig med tanke på nedskjæringer og endring i hvordan man driver slike motemagasiner for tiden. Sachs gamle kollega Emily Charlton krysser også hennes veier og snart skal slaget stå for å bevare Runway og la det overleve i bransjen uten å falme helt…

Devil Wears Prada var filmen som tok verden med storm tilbake i 2006. Det var en film jeg satte stor pris på og en film med kule karakterer, noe fornøyelig komikk og samt mye motefokus. Det er gått akkurat 20 år siden forrige film så dagens lys og det er ikke lett å følge opp en film som Devil Wears Prada uten å repetere seg selv. Likevel er oppfølgeren her med mange av de samme rollefigurene på laget. Det store spørsmålet er hvordan filmen fra 2006 er i forhold til 2026-versjonen. Klarer nyvinningen å overgå originalen? I løpet av anmeldelsen skal jeg svare på dette.

Første film var lagt opp som en dramafilm med noe komikk, ikke så rent spydige kommentarer og samt noe romantikk i blandingen. Det store navnet på rollelisten er, og var også, Meryl Streep. Hun spilte og spiller fremdeles rollekarakteren Miranda Prestly, som er en slags Cruella De Vil-aktig motedronning. Det gjorde Streep så overbevisende i første film at hun fikk en Oscar-nominasjon for rolleprestasjonen, og Streep kjører også showet i andre film. Med på laget er også Anne Hathaway som Andy Sachs og hun har fremdeles noe ambisiøst å komme med i motebransjen. Det mest oppsiktsvekkende i oppfølgeren er å oppdage at rollefigurene ser nesten helt lik ut, til tross for at det er 20 år i mellom.

Jeg likte den første filmen ganske godt og derfor var det med høye forventninger jeg entret kinosalen for å få mer motehysteriunderholdning i hverdagen. Det første som møtte meg var en film som gav meg litt nostalgi og det var stor gjensynsglede av å oppleve mer av de fargerike rollefigurene, selv om dette ikke hadde like mye brodd som den første filmen hadde. Føler også at motelandskapet er totalt endret og andre film føles langt mindre inn i tiden enn den første. Devil Wears Prada 2 er også en del tammere og med mindre store øyeblikk. Likevel er dette en tilfredsstillende lett underholdning og med rollefigurer som fremdeles har noe å komme med.

Konklusjon
Regissør David Frankel skapte også den første filmen og han klarer også å lande oppfølgeren på en trygg måte, selv om han på ingen måte tar noen sjanser i gjennomføringen av oppfølgeren. Det er litt kjekt å være tilbake i moteverdenen og du får nok av store konflikter og andre utfordringer som alle må streve med. Du får også et konkurransemoment i filmen der alle prøver å lure alle. Så spørs det hvem som trekker det lengste strået til slutt. Meryl Streep klarer også å kjøre showet og gir deg den mest komplette rolletolkningen som beriker filmen mest. Humoren er der i en del situasjoner og syrlige replikker, men første film traff bedre på både det og skråblikket på motebransjen.

Filmen starter med å introdusere rollefigurene, og det i seg selv er litt underholdende. Likevel føles starten litt tungrodd og traust. Oppfølgeren treffer ikke like godt som jeg hadde håpet på, og jeg tar meg selv i å ikke være totalt investert i filmen den første timen. Heldigvis har historien noen triks i ermet og den andre delen av filmen treffer meg langt bedre. Det redder en del av inntrykket og løfter dette så vidt opp på en svak firer, selv om det er lite tvil om at første film fremdeles er dronningen av Prada. Dette var med andre ord mer av det samme, bare litt tammere.

[ Jeg så filmen på Lagunen Kino ]