( - )

Vi følger den unge kvinnen Jill som er en lovende baker bosatt i San Francisco. Når hun ikke jobber for sin dritsure sjef Chef Bastien, er hun ute og lever livet og treffer menn. Etter alt som skjer henne i livet ringer hun svareren til sin cystisk fibrose-rammede søster Isabelle. Så en deg, skjer det som ikke skal skje. Søsteren dør, men Jill fortsetter å legge igjen meldinger på svareren til søsterens mobilnummer. Hun er også totalt intetanende om at en ung eiendomsmegler fra Texas ved navn Wes får alle hennes meldinger, da han har overtatt søsterens nummer på jobbmobilen sin. Etter at kjærlighetslivet hans ikke går rett vei, blir han avstandsforelsket i Jill og vet alle hennes inderste hemmeligheter, så tar han sats og prøver å bli Jills hjertevenn…

Netflix har pøst ut med mange romantiske komedier, men de fleste av dem har ikke vært stort å skryte over. ‘Voicemails for Isabelle’ er dog et unntak i så måte. Filmen griper fatt i meg fra første stund og slipper meg ikke før rulleteksten kommer. Liker hvordan søskenkjærligheten trumfer romantikken i noen deler av filmen. Så får vi også oppleve katastrofen og såret til hovedpersonen når søsteren som har vært syk hele livet dør fra henne. Det får handlingen over i en ny fase der hovedpersonen ikke vil gi slipp på søsteren og går inn i en egen boble.

Komediemessig er ikke dette supermorsomt, men humoren er med på å bygge opp litt øyeblikk og varme i handlingen. Hovedpersonen er også ganske spontan av seg og sier ting rett ut. Vi får også se hvordan Jill alltid havner til sengs med menn, selv om hun ikke liker dem noe særlig. Det blir det en del moro av. Filmen har også noe humor av å sammenligne seg med en romantisk Tom Hanks- og Meg Ryan film. Humoren krydrer romantikken og med Robyns låt ‘Dancing On My Own’ som gjennomgående feelgoodlåt, som søstrene deler entusiasmen for. Liker at vi får se søstrene vokse opp sammen i starten av filmen. Det gir oss et ekstra bånd til dem og vi føler at de er tettere med hverandre enn om filmens handling ville gått rett på dem som voksne.

Regien er ved skuespiller Leah McKendrick som også spiller en av birollene i filmen. McKendrick har ikke stort på CV-en med en middelsranket film fra før av. Derfor må dette sies å være hennes store gjennombrudd som regissør. Hun står også bak manuset med et premiss som er ganske så spinnvilt. Likevel klarer McKendrick å lande filmen på et varmt og passende vis. Mye hjulpet av skuespillerne. I hovedrollen som Jill finner vi Zoey Deutch, kjent fra Clint Eastwoods Juror #2. Hun spiller energisk og leverer en rollefigur du blir glad i. Nick Robinson fra Jurassic World, spiller telefonsvarerkjærlighetsstalkeren Wes i den andre hovedrollen i filmen. Han har god kjemi med Deutch og får dette til å bli en minneverdig opplevelse.

Konklusjon
Alt i alt er dette en film jeg falt litt for. Liker hvordan historien er bygget opp. Du får både en tristhet og romantikken holdes gående nesten hele veien. Selv om vi selvsagt vet litt hvordan dette vil gå, siden filmen følger de vanlige konvensjonene til en romantisk komedie, så får filmen oss lett med på notene. Filmen har både sjarme og varme som er med på å krydre inntrykket. Det gjør dette til en romantisk komedie som treffer deg godt og er virkelig å anbefale om du liker sjangeren. Føler filmen treffer godt inn i hjerteroten og er en potensiell outsider til klassikermateriale for fremtiden. Filmen er ikke perfekt, men sjarmen og varmen treffer meg stort. Jeg smeller til med en svak femmer, for en Netflixfilm som virkelig overrasket meg positivt fortegn.

[ Jeg så filmen med abonnement på Netflix ]