Vi følger den jødisk-amerikanske bordtennisspilleren Marty Mauser. Han er besatt av bordtennis og sin store drøm om å bli nummer 1 i verden. Likevel har han det ikke helt lett da den vestlige verden ikke har fått øynene opp for den lille sporten som Asia totalt dominerer. Han sliter med å skaffe sponsorer og jobber i en skobutikk for å skaffe penger til å dra på turneringer i Asia av egen økonomi. Han ofrer alt for sporten og egoet er på topp. Er det nok for å bli verdensener?

Hovedrollefiguren Marty Mauser er en ganske selvgod drittsekk som føles så usympatisk at man nesten vil at han ikke skal lykkes. Måten han oppfører seg på er direkte uspiselig og skaper mye dritt rundt seg. Han opphøyer seg selv og når han taper skylder han på alt og alle, og sier at motstanderen er en middelmådig spiller, selv om motstanderen er en verdensener. Mauser levendegjøres solid av Timothée Chalamet, kjent fra Dune, Call Me by Your Name og Lady Bird. Chalamet klarer å skape magi på lerretet med den tynne og hengslete Mauser. Hans rollefigur er så innbitt på å albue seg fremover at alle andre han ‘bruker’ på sin vei står igjen med dritt. Med det blir dette en oppvisning i drittsekkfakter som hovedpersonen har en egen evne til å slippe å straffes for sine gjerninger. I andre roller får vi se Odessa A'zion, Gwyneth Paltrow, Larry 'Ratso' Sloman og Fran Drescher.

Regien er ved Josh Safdie, kjent for filmer som Uncut Gems og Good Time, som har skrevet filmen sammen med Ronald Bronstein. Safdie viser at han mener alvor med filmen som treffer irriterende godt. Starten på filmen gir meg en god porsjon storfilmfølelse. Elsker scenen der et egg blir befruktet av sædceller og hvordan egget glir over i en bordtennisball som slåes over bordet i en kamp. Slike finesseoverganger er noe som beriker filmen stort og gir deg deg den rette ‘driven’. Det er mange kule fotodetaljer og effekter i filmen som er med på å skape et kvalitetsdrama av de sjeldne med foto levert av Darius Khondji.

Elsker hvordan bordtennisen fremstilles på lerretet. Tidskoloritten av 1950-tallet er også svært intakt med et vinnende produksjonsdesign av Jack Fisk. Filmmusikken blir levert av Daniel Lopatin med kule 80-tallsaktige synthtoner. Det gjør dette til en sportsfilm som klarer mer enn bare å skape den sportslige vinnerfølelsen. Filmen har også en mørk side med alle løgnene og selvopphøyelsen til hovedrollefiguren, som skaper en ekstra dimensjon til filmen der han valser over alt og alle på triumferende vis, uten å se seg selv tilbake. Det i seg selv gir en oppvisning i dritt mellom bordtennisslagene. Det skal også legges til at Marty Mauser er en fiktiv rollefigur og ikke basert på en virkelig historie i bunn.

Konklusjon
Det er krevende å se hovedrollefiguren bruke alle rundt seg som søppel rundt seg. Timothée Chalamet skal også ha æren for at filmen føles så gjennomført uspiselig og likevel oppleves som en djevelsk godbit. Han er som et monster man hypnotiseres av å se på lerretet med sin munnrappe replikkveksling. Filmnerden i meg elsker filmen, selv om innholdet føles deprimerende. Med et slikt utgangspunkt trenger man finesse i filmskaping for å gjøre opp for alt det vonde. Heldigvis er filmen bunnsolid laget og regissør Josh Safdie imponerer med det som er en av 2025s aller beste filmer. Om du klarer å se ufordragelige antihelter utfolde seg på lerretet, så er dette en film du bør se, selv om det var en prøvelse å se denne drittstøvelen av en rollefigur herje og regjere i filmen. Du får riktignok en payoff når Marty blir ydmyket mot slutten og blir bedt om å kysse en gris, fordi det speiler hvem han er.

[ Jeg så filmen med abonnement på Amazon Prime ]