( + )

Vi følger den amerikanske familien med far Charlie, mor Larissa og to barn. De oppholder seg i Kairo, og en dag skjer det som er alle familiers mareritt. Den yngste jenta Katie har kontakt med en skummel dame og forsvinner på mystisk vis. Åtte år senere flyttet Charlie og familien til New Mexico. Der kommer en enda rarere beskjed. Katie blir funnet i livet, men jenta er ikke helt seg selv. De lurer på hva som har skjedd med datteren disse 8 årene og håper å komme til bunns i mysteriet med Katie…

Filmen er skapt av den irske regissøren Lee Cronin som har skapt seg et navn i skrekkfilmbransjen med skrekktitler som The Hole in the Ground og Evil Dead Rise. Sammen med produsentene James Wan via Atomic Monster og Jason Blum fra Blumhouse skaper de denne nye Mumiefilmen som står i sterk kontrast til de mer lette og komiske Mumiefilmene med Brendan Frasier. Men dette er nok mest basert på The Mummy fra 1933 med Boris Karloff, selv om Lee Cronin’s The Mummy har laget sin helt egen vri på dette. Filmen føles bra klassisk, men er godt laget med kule grøssereffekter og stødig fotoarbeid. Det er et veldig mørkt preg på bildet som kler helheten i verket.

Dette begynner svært utradisjonelt med en familie på ferie som synger og har det gøy i bilen. Moren i familien er mye mer mørk til sinns og ødelegger stemningen. Når de kommer frem bærer det ned i en mørk grav. Der prøver de å vekke en mumie og får det til. Med denne starten kommer vi raskt inn i skikkelig grøsserstemning. Etter det går filmen over til å følge familien i front. Men noen grøssermessige grep er gjort som gjør at minstejenten blir lokket i en felle av en skruppelløs skummel dame. Etter det bruker filmen mye tid på å vise at datteren kommer tilbake åtte år senere. Derfra og ut blir dette mer og mer skrudd til og skrekken blir mer og mer gjeldende utover i filmen.

Alt begynner med mumien og den spooky hekseaktige kvinnen som lurer barna opp i stry. Det er bra driv i filmen. Dette er superspennende til tider og du får den rette godfølelsen av skrekk i filmen. Det er mange freaky scener i Lee Cronin’s The Mummy. Mumien ser ganske nasty ut og Katie som mumie ser veldig freaky ut. Hun er et stort uromoment. Når hun kommer hjem blir filmen etter hvert en oppvisning i ekkel horror. Om du ikke liker slim, rottenhet, ekle negler og annet drøyt nasty antibeauty stuff så er dette noe du bør unngå. Du opplever med andre ord en kropp som råtner. Stemningen er konstant ubehagelig i møte med scenene med familien og den forandrede datteren. Filmen stiller spørsmål med hvor langt man ville dratt det for å hjelpe sin egen datter, selv om hun er så forandret at hun knapt er til å kjenne igjen. Dette spørsmålet splitter i alle fall familien og skaper stor uro i heimen.

Skuespillet er ganske bra og særlig hos Natalie Grace som spiller den mumifiserte Katie.
Føler filmen minner litt om Splice, men ligner også også litt på skissen til The Ring og lignende filmer, eller en egyptisk versjon av Omen om du vil med en ‘touch’ av Eksorsisten. Du får et mysterium der datteren til hovedpersonen er innblandet og som skal løses. Far ønsker å vite hva som har skjedd med datteren. Hun er fanget i en tilværelse hun ikke kommer seg ut av. Vi eller far vet ikke om det går an å redde henne. Dette blir veldig så demonisk etter hvert og med det ganske så skremmende.

Konklusjon
Jeg elsket stemningen i filmen og dette er ganske så forstyrrende til tider. Filmen har noe urovekkende over seg og er ubehagelig å se. Det er ikke alltid det skjer noe drøyt, men man sitter å venter på å bli skremt, og det i seg selv er skummelt nok, selv om filmen ikke er superskummel. Det mangler dog det siste lille ekstra for å dra dette skikkelig opp på klassikernivå, selv om det skal sies at Lee Cronin har fått til mye med filmen og leverer skrekkvarene. Det jeg liker best med skrekken i filmen er det ekle og mørke preget filmen har over seg.

Igjen får vi se hvor skumle barn kan være på film. Filmen klarer å skape en moderne mumiefilm med litt demonisk preg og med mange av de rette elementene som vi finner i tidligere mumiefilmer. Jo mer vi nærmer oss slutten, jo mer tar dette av og vi får vite mer om mystikken i handlingen. Det gjør dette til en aldri så liten rakker av en joker av en skrekkfilm som kanskje vil dele publikum for de samme grunnene. Det er en del skrekkfilmklisjeer i filmen og dette lykkes med å skape noen voldsomme skrekkscener når filmen stormer som verst. Jeg liker også slutten, uten at jeg skal avsløre moroa for deg. Derfor ruller jeg en supersterke firer på terningen for en film som overrasket meg litt i positiv retning.

[ Jeg så filmen med abonnement på HBO MAX ]