( + )

Vi følger politibetjent Erling Brekke fra livet hans på Askøy. Han var en markant skikkelse på øya og mange fikk et bra forhold til ham og hans evne til å se det gode i folk. Etter krigen kjøpte et filmkamera og filmet mye av det som skjedde på øya for å sikre øyeblikkene til neste generasjon. Brekke fikk dokumentert hvordan levemåten endret seg på Askøy og hvordan samfunnet fikk mange tekniske fremskritt. Vi får se hvordan øya endret seg mens Brekke levde…

Dokumentarfilmen er skapt av Frode Fimland som fra før har vært regissør for filmer som Søsken til evig tid, Bergen - I all beskjedenhet og John - den siste norske cowboy. Alt er basert på en del av fotoet som Erling Brekke har filmet. For en film dette har blitt, regissøren har gjort en upåklagelig innsats for å gjøre dette portrettet av Askøy levende for vår tid. Musikken og stemningen i dokumentarfilmen er veldig kul. Mye av filmen går ut på at de som var liten på Askøy når filmklippene ble filmet forteller historier som kompletterer fotoet og skaper et rikere historisk portrett fra en svunnen tid. Filmen har også tillegg av noe annet foto som er med på å skape en større helhet i materialet.

Det skulle vært mer dokumentert før i tiden og det er stor nostalgifaktor i filmen, som tittelen også viser til. Vi får se historien om mannen bak fotoet også. Alle hadde et forhold til Brekke. Han behandlet alle likt og så det gode i mennesket. Erling Brekke var politimann og hadde ikke utdanning i fotografering. Han var lidenskapelig interessert i å dokumentere sin samtid, folket på øya og måten de levde på. Det blir det en god film av. Brekke er god på å dokumentere det som skjer på øya. Han mener vi ikke må glemme det som skjer og at øyeblikkene blir fort historie og den tiden må vi ikke glemme. Akkurat det er disse klippene som holdt på å gå fortapt en sterk påminner på.

Vi ser en øy i sterk endring. Han filmet alt som skjedde av nyvinninger på Askøy, men det eneste han hadde noe mot var en bro over til fastlandet på grunn av at han trodde at kjeltringer da ville komme seg lettere unna. Biler starter som noe bare for politimann, prest og lege, og noen tiår etter er det allemannseie. Han lagde også film om hardingfelespiller Arne Bjørndal og lagde filmklipp med Ingrid Espeli. Vi får se innslag fra skofabrikken, i det veier og broer blir bygget.

Konklusjon
Alt i alt er dette en dokumentarfilm som treffer godt. Du får en svært unik dokumentarfilm som er høyst nært og interessant formidlet. Dette minner litt om filmen Havfolket som jeg så på kino før i år, bare om samfunnet bare på Askøy i stedet for langs hele kysten. Du får en historiefortelling om en øy i endring og en endring som mange andre bygder og øyer kan kjenne seg igjen i. Dermed har Erling Brekke vært med på å dokumentere både et viktig stykke lokalhistorie og samt et innsyn i hvordan bygder i Norge kunne ha det på samme tid.

Jeg elsker historie og dokumentarfilmen er et uforskammet solid sydd sammen med en god rød tråd og forankringer til mer enn bare Askøy. Det har seg slik at Brekkes sønn gifter seg med en fra Hardanger, og det skal selvsagt dokumenteres. Filmen får meg både til å le og gråte. Den både engasjerer og rører noe i meg. Slik en stor dokumentarfilm skal gjøre. Og selv om dette er et dokument fra tider, lenge før jeg ble født, så kjente jeg meg igjen i en god del i filmen om hvordan barn hadde det gjennom lek om vinteren med aking og sommeren med pil og bueskyting, rampestreker med mer. Dermed ruller jeg en solid femmer på terningen for en film med stort hjerte.

[ Jeg så filmen på NRKs Nett-TV ]