( + )

Vi skal til Chicago i 1936. Der treffer vi den ville partyjenten Ida, som slenger med kjeften på en tilstelning på en klubb. Det ender med at hun blir dyttet ned en trapp og dør av skadene. Like etter møter vi Frankensteins monster som er hundre år uten lykke. Han oppsøker doktor Euphronius med et ønske om å finne en å dele livet med. Doktoren vekker til live Ida og kaller henne Penelope. Frankensteins monster og hans brud, Penelope, drar på en klubb. Der kommer de ut for noen bøller som prøver å voldta Penelope.

Det ender opp med en slåsskamp i en bakgate og Frankensteins monster ender opp med å drepe de to bøllene. Noen tar bilde av dem på årstedet og de får to politietterforskere, Jake Reed og Myrne Mallow, etter seg. Det skal vise seg at en av dem har sin egen agenda. Det blir heller ikke bedre når en leiemorder melder seg på i jakten. Det blir litt av en jakt på Frankesteins monster og hans brud…

Filmskaper Maggie Gyllenhaal debuterte som regissør i 2021 med The Lost Daughter. Dette er hennes store forsøk på å følge opp den kritikerroste suksessen. Her gyver hun løs på en film satt til Frankenstein-universet, men mye mer feministisk vri enn Guillermo del Toros Frankenstein fra 2025. Gyllenhaal lager en film du legger sterkt merke til og dette er et spetakkel av en film som spiller mye på kunstpauser med musikk og 1930-talls dans.

Frankenstein-paret er ganske artistisk utført med bruden med sort lebestift og sorte merker rundt munnen og på hovedpulsåren på armen. Dette drar litt i alle retninger, men først føles dette ganske gangsteraktig og minner i starten litt om Bonnie og Clyde, før de senere også drar en referanse til Mickey og Mallory fra ‘Natural Born Killers’. Vi får se at Frankensteins monster er en del av samfunnet og elsker å gå på kino og drømme seg bort.

Det er svært mange kunstige virkemidler som gjør filmen både litt frisk og samtidig ganske snål i utførelsen. Filmen er også ganske så sær og rar i dialogen og hvordan dette nærmest danser avgårde som underholdning. Alt er svært eksperimentell i uttrykket og filmen er svært kunstnerisk. Det er noen pauser underveis i handlingen med mye Fred Astair-lignende dans med sterke referanser til 1930-tallets Hollywoodfilm.

Noen steder blir vi litt dratt ut av filmen, der blant annet Frankenstein-forfatter Mary Shelly skriver handlingen mens dette utspiller seg. Shelly fungerer også som forteller innimellom i filmen og mest i starten. Skuespillet er ganske teatralsk med Jessie Buckley og Christian Bale i front. De gjør sitt beste for å prøve å skape magi med sine rollefigurer, men noen ganger blir det for mye av det gode. Ellers får vi også en del knippe store navn på de andre birollene som Annette Bening, John Magaro, Peter Sarsgaard, Penélope Cruz og Jake Gyllenhaal.

The Bride ble en stor flopp på kino, men ingen skal kunne si at ikke Maggie Gyllenhaal prøver å lage kunst med filmen. Dette er så alternativt og kulturelt som du kan få det. Filmen utspiller seg som et teaterstykke med poetisk dialog, og skiller seg heftig ut fra klassikeren 'Bride of Frankenstein' fra 1935. Men dette leker litt med materialet og universet og det er mye kjærlighet til Hollywood-film i blandingen. Likevel føles dette innimellom litt for skrudd til og det er ikke det største drivet og flyten i filmen.

Konklusjon
Filmen er svært smal og det er mulig dette mest er en film ymtet på å overraske kritikere enn å få med seg folket. Dette er på ingen måte en dårlig film, og den har mye særpreg å komme med, men underholdningsmessig er dette en fiasko som føles både traust og kjedelig i lengden. Jeg likte filmen i starten, men utover blir dette for langdrygt og to timer føles som for langt. Likevel likte jeg en del elementer i filmen og scenografien og kostymene var ganske friske, men manuset og historien kunne bydd på mer spenning og driv. Om du er mer glad i teater og kunst enn film, er dette noe som kanskje kan være en joker å prøve seg på.

Regissør Maggie Gyllenhaal tar store sjanser med The Bride og lykkes med noe av det, mens annet virker mer som plagsomt støy og sirup i underholdningsmiksen. Det er flere filmreferanser i verket og Gyllenhaal har laget en film med artistisk preg. Skuespillerne gjør en grei jobb, men dette føles litt som den samme alternative greien som Jokeroppfølgeren, ‘Joker: Folie à Deux’. Føler de filmene prøver på det samme og mister litt publikummet på veien. Personlig følte jeg ikke dette var verken fugl eller fisk og ruller en sterk treer på terningen og gir Maggie Gyllenhaal et stort klapp på skulderen og håper hun får flere sjanser til å skape litt mer utradisjonell filmkunst.

[ Jeg så filmen med abonnement på HBO MAX ]