( - )

Vi skal til gården Wuthering Heights. Der bor Mr. Earnshaw sammen med datteren Catherine etter at fruen på gården er gått bort. En dag prøver han å gjøre en god gjerning og tar med seg den fattige gutten Heathcliff hjem som tjener på gården. Catherine og Heathcliff vokser opp sammen og får et øye til hverandre. Mr. Earnshaw får etter hvert mer og mer gjeld og gårdshuset forfaller. På nabogodset flytter rike Edgar Linton inn. Han begynner å få følelser for Catherine og det blir litt av et drama på gården da Linton frir til henne. Hva skjer da med følelsene til Heathcliff og Catherine? Hva skal hun velge? Kjærligheten er ikke enkel…

Alt bygger på klassikerromanen ‘Wuthering Heights’ fra 1847, skrevet av den engelske forfatteren Emily Brontë. Jeg har ikke lest boken, men sett noen filmversjoner. Derfor var det kult å se hvordan filmskaper Emerald Fennell valgte å løse filmen i 2026-versjonen. Ville en kvinnelig regissør som Fennell klare å tilføre noe nytt til Wuthering Heights? Eller kjører regissøren bak Saltburn og Promising Young Woman en mer trygg og tradisjonell linje? Det er i alle fall en del man kjenner igjen fra de eldre filmatiseringene i historien av stormfulle høyder. Rammehistorien er ganske lik som alltid, men likevel har Fennell tatt seg noen friheter utover romanen til Brontë.

Filmen hadde premiere på valentindagen og er et romantisk trekantdrama med mange intriger. Dette beveger seg inn i den tradisjonelle klasseskillekonflikten. Kan ‘ekte kjærlighet’ slå status? Det spørsmålet står sentralt i filmen. Ellers går det mye i misforståelser og hevnlyst i kampen for den store kjærligheten. Det som i alle fall er sikkert er at det virkelig blåser opp til storm på Wuthering Heights i en strid der det ikke er lett for at lykken seirer. Filmen er kledd med sort humor som kler dette kjærlighetsdramaet som for den tapende parten blir mer som en tragedie enn den kjærlighetshistorien han så for seg.

Skuespillet er stødig i dramaet. I front for filmen finner vi stjerneskuddet Margot Robbie fra Barbie, The Wolf of Wall Street og Suicide Squad. Som Heathcliff finner vi Jacob Elordi, kjent fra filmer som Saltburn og Guillermo del Toros Frankenstein. Han har en veldig god kjemi med Margot Robbie og det danner grunnlag for å vise følelser på det store lerretet. Som det store uromomentet i filmen finner vi den ikke alt for kjente Shazad Latif, som gjør sitt største gjennombrudd med Wuthering Heights.

I forhold til de tidligere filmene er dette mer skittent, reint begjærmessig og dermed ikke så ridderlig som klassikerne, i tillegg til at en del ‘problematisk’ for vår tid droppes. Likevel prøver dette virkelig å sno seg i klassikerlandskapet med en lekker og visuell storslått filmatisering. Kostymene er ganske forseggjorte og passer godt for å fremheve rollefigurene i en klassisk innramming. Scenografien er slående med flott fargespill i litt Baz Luhrmannsk friskhet som er skjønt å hvile øynene på. Musikken er fin, vakker og romantisk og er med på å befeste dramaet. En del scener er direkte lekre å oppleve, men det mangler dog noe engasjement i historiefortellingen, som får to timer til å virke som litt for mye av det gode.

Konklusjon
Filmskaper Emerald Fennell drar på med alt for mange klisjeer som gjør at dette ikke føles som det store verket som det kunne blitt. Rollefigurene i front tar mye plass og overskygger alt annet i dette romantiske dramaet, der alle sidefigurene svinner litt hen i mengden. Fennell prøver å underholde deg, men dette blir for simpelt og overfladisk. Det gjør at jeg aldri helt tror helt og fullt på dramaet i front. Det gjør at dette ikke blir den klassikeren jeg hadde forventet og dette ble bare en enkel romantisk blockbuster, mer enn en potent versjon av Wuthering Heights fra 2026. Jeg liker dog den siste av filmen best.

Dette overdriver en del og har ikke så mye nytt å tilføre som de andre bokfilmatiseringene ikke allerede har gitt oss. Det beste med filmen er at den er veldig visuelt pen, men innholdet og manuset kunne vært langt mer spenstig. Likevel er det en grei filmatisering som nok kan være en grei inngangspunkt inn for nye generasjoner til å fortære Emily Brontës kjente, klassiske og romantiske verk. For min del er filmen kul å se på, men føles litt langdryg. Det gjør at jeg føler meg litt todelt i synet på filmen, men velger å gi en svak firer for forsøket til Fennell på å skape en skikkelig valentinsklassiker.

[ Jeg så filmen med abonnement på HBO MAX ]