( + )

Vi følger en vennegjeng som er på tur langt ute på landsbygden. Clover leter sammen med vennene sine etter søsteren sin. De siste sporene de har fått, leder dem til en avsidesliggende bensinstasjon. Der forteller bensinstasjonarbeideren om den forlatte gruvebyen Glore Valley. Der går det historier om at flere skal være forsvunnet. De prøver å dra dit, men når de kommer til et velkomstsenter, blir en av vennene brutalt myrdet av en ukjent skikkelse. Etterpå våkner vennene opp til det de tror er en ny dag, men så viser det seg at de opplever den samme dagen om og om igjen. Det store spørsmålet er hvordan de skal klare å komme seg ut av denne tidsforbannelsen…

Det er mange såkalte tidssløyfefilmer og dette er en av dem. Den første jeg så er den populære Groundhog Day med Bill Murray fra 1993, der opplever Murrays rollefigur den samme dagen om og om igjen. Av andre filmer med samme konsept, finner vi filmer som Source Code med Jake Gyllenhal, Edge of Tomorrow med Tom Cruise, Boss Level med Mel Gibson og Naomi Watts, Timecrimes og Happy Death Day. Until Dawn har noen smådetaljer å tilføre sjangeren, men ellers er dette ganske midt på treet i kvalitet. Det nye her er at det skjer forskjellige ting hver natt når alt går om igjen. Det gjør at de møter på nye monstre hver natt og våkner opp til forskjellige måter å dø på i hver eneste tidssløyfe.

I åpningsscenen treffer vi en ung kvinne som blir hakket i hjel av en morder en mørk kveld ute i skogen. Før hun dør sier hun at hun ikke vil dø igjen. Allerede der skjønner vi at dette kan gi en mengde Dejvu-opplevelser. Filmen er basert på dataspillet, med samme navn som filmen, laget til PlayStation i 2015. Spillet ble en suksess og høstet gode kritikker, så spørs det om filmen klarer å følge opp suksessen? Eller om dette nok en gang skal bli en standard dataspill-film som feiler stort på å fange kvaliteten i kildematerialet. Det som i alle fall er sikkert er at Sony selv stod bak både spillet og filmen.

Filmskaper David F. Sandberg er kjent for grøssere som Lights Out og Annabelle 2: Creation. Dermed burde han kunne klare å stable på beina en dugenes grøsser i Until Dawn. Filmen ser visuelt mørk og forseggjort ut i utførelsen med noe skrekk og gørr i seg. Dermed er ikke dette en film som feiler stort. Det er bare det at filmen følger et litt mer traust og typisk grøsserspor med veldig mange skrekkfilmklisjeer som kommer på løpende bånd. Med andre ord kan man ikke si at dette har så mye nytt å komme med. Likevel liker jeg verdenen vi besøker og en del av stemningene sitter som de skal med både lydspor og passende effekter. Synes dog de skremmende monstrene virker litt typisk dataspillaktige i måten de opptrer på.

Karakterene er ganske grunne og ikke noe som engasjerer meg. Det er litt synd, fordi det er viktig å knytte seg til noen i en grøsser. Peter Stormare er det mest kjente navnet på plakaten og han har også den største tilstedeværelsen av skuespillerne. Det skal også legges til at han spiller den samme rollen i dataspillet. Og når heller ikke grøsset er det beste ut over noen støkk filmen gir deg, så blir dette litt sparsomme saker, som likevel har en såpass grei teknisk kvalitet til at jeg underholdes greit av filmen. Føler ikke plottet og fortellingen har nok å komme den også. Du sitter med en følelse av at det ikke er alt som henger helt på greip i logikken. Det gjør dette til en film som på det jevne gjør det den for å gi deg en film i det vanlige grøssersporet.

Konklusjon
For min del var ikke dette verken fugl eller fisk. Jeg liker jo grøssere og dette er okei skuring. Synes scenografien og fremstillingen av den forlatte og mystiske gruvebyen er den aller beste kvaliteten med filmen. Dessverre har jeg ikke spilt spillet, så kan ikke jeg si så mye om hvordan filmen er i forhold til det. Det kan være at de som har spilt Until Dawn får mer ut av dette og kanskje gjenopplever noe fra tiden de brukte på spillet. Personlig skulle jeg ønske at filmen hadde et kulere mysterium å løse. Det blir en del blod, gørr og forskjellige måter å dø på. Det er kanskje denne variasjonen som gjør at dette har noe verdi med seg opp i alt det typiske. Du får også en del jump scares, men utover det er ikke dette den mest skremmende filmen. Liker best at filmen er både enkel, fjærlett og ikke tar seg selv så seriøst. Noe glimt i øyet er det også i blandingen. Slutten er heller ikke den mest oppfinnsomme, men jeg ruller en sterk treer på terningen for en dataspillfilm som hadde noe lettere underholdning med seg.

[ Jeg så filmen med abonnement på HBO MAX ]