( + )

Vi følger to doer med menn som reiser rundt og forenes på en bar i ørkenen. Der skjer det mildt sagt overnaturlige ting, og vi får se hvordan oppgjøret mellom alle de forskjellige fraksjonene blir…

Nok en gang vandrer jeg inn i filmskaper Olaf Ittenbachs rike. Han er en regissør som åpnet sin karriere med en splatterfilmtrilogi med solide lavbudsjettseffekter. Her forsøker Ittenbach seg på en engelskspråklig film som han har filmet i California i USA. Jeg likte langt bedre Olaf Ittenbachs tidligere filmer, i hans første trilogi. Her begynner han å eksperimentere, eller gir et forsøk på å kopiere andre. Det er noe han ikke mestrer. Med andre ord sparker det litt alle veier, som vi skal komme mer tilbake til senere i anmeldelsen.

Alt starter ute i ørkenen. Noen sjeler vandrer mot oss i solsteiken og for hvert beat i musikken får vi se noen stikke i et hjerte og skjermen blir da blinkende rød. Allerede der får vi vibber om at dette kan bli en fucked up film. Det som i alle fall er sikkert er at filmskaperen prøver å kopiere og nesten plagiere Tarantino-filmer og Robert Rodriguez-filmer. Om du leser handlingen min i starten av anmeldelsen, så hører du at dette er noe du har hørt før og det ligner mistenkelig mye på From Dusk til Dawn og det er dit filmen etter hvert tar oss, uten at veien dit er særlig minneverdig.

Handlingen er i starten som i Pulp Fiction, ganske rotete og hopper mye rundt omkring. Skuespillet er veldig 'over the top' og blir innimellom ufrivillig komisk til tider. Måten replikkene blir fremstilt på etterligner ting fra Pulp Fiction, men det er ofte noe galt med timingen hos skuespillerne. Det er mye banning og ‘bad ass’-tøffing-snakk. Rollefigurene virker som de tror de er noe og vet bedre enn alle andre.

Filmskapingen er ikke stort å skryte over. Fotoet er ganske så ensidig, med alt for dårlig og varierende kvalitet. Det er heller ikke noe skikkelig 'feeling' på filmen. Lyden og produksjonen mister litt helhet og rød tråd. Klippingen fra scene til scene er tidvis ganske så hard og brå. Musikken er med på å skape noe energi i stemning og scener, men det er få av rollefigurene eller skuespillerne som egentlig holder mål og er noe du bryr deg om annet enn å flire av dem. Musikkbruken er åpenbart også brukt litt på samme måten som Tarantino gjør i sine filmer og det er kanskje det grepet som fungerer best i filmen og piffer godt opp stemningen.

Det skytes og stikkes med mye blod om hverandre. Jeg lo flere ganger av scener som skulle være dramatiske, som er for dumme og anmassende. Det er en del av følelsene som ikke når ut, og den mellommenneskelige dynamikken og måten folk er på mangler realisme. Dette er langt dårligere enn en del amatørteater. En overgrepsscene blir utrolig respektløst formidlet og setter standarden for lavmål.

Mange av scenene er som komisk gull å regne, på en ufordelaktig måte på filmskaperens bekostning. Det er forsøk på litt 2000-tallsvibber på selve filmskapingen, som har noen kameravinkler og noen kule fotostills, men hver gang en skuespiller åpner kjeften, rakner denne illusjonen totalt. Scenen når to av rollefigurene som skal minne om psykopatiske Pulp Fiction-karakterer banker på hos en eldre frekk dame som de skjeller ut og hun flirer av dem til de begynner å skyter hverandre ned og ler seg i hjel med blod på buksene sine. Den gamle damen får da illebefinnende og denne teite scenen er over. I videre scener er disse rollefigurene ganske tilgjort og ganske thrashfilmaktige.

Filmen har også noe som skal være frivillig morsomt. Det har seg slik at en av rollefigurene er et ‘comic relief’ og skader seg selv om andre alltid i alt han gjør. Han blir til og med overkjørt av sin egen bil da han glemmer håndbrekken. Han overlever også selvfølgelig alt som en slags filmens svar på Per Ulv fra tegnefilmverdenen. Dette får vi forklaringen på midtveis i filmen i en scene med en gudeligende figur. Så går de inn i en bar i ørkenen, da minner dette mye om From Dusk Till Dawn.

‘Legion of the Dead’ har også noen av de dårligste CGI-effekter jeg har sett som en demon som kommer ut av skrittet til en dame under bordet på en restaurant. Like før denne scenen snur filmen over i det alternative landskapet der alt blir veldig From Dusk Til Dawn-aktig. Og det er mange andre dårlige vampyreffekter i filmen. Actionen i baren blir formildet med en veldig uptone rock og techno-score som minner om Lobbyscenen fra Matrix i musikken og ellers ganske så amatørmessig slåsse og skyteaction som minner om den Robert Rodríguez bruker i El Mariachi.

Konklusjon
Alt i alt er dette gjennomsyret lite kvalitetspreget. Filmen begynner svært latterverdig, men etter hvert stilner humoren litt mer, fordi dette gjentar seg selv en del. Det er på grunn av at dette er en film som skjemmer seg mer ut enn å imponere. Olaf Ittenbach har med denne filmen begynt å totalt miste seg selv om hva han er god på som filmskaper. Dette er kun en unødvendig blåkopi av From Dusk Till Dawn og prøver også å legge inn en del kjærlighetsreferanser til mye Tarantinosk.

‘Legion of the Dead’ er en veldig annerledes Ittenbach film. Ganske mye lettere med til sinns enn de foregående filmene. Likevel ser vi noe Ittenbachsk ‘gore’ og brutale effekter til tider, som nok kjennetegner Ittenbach best. Jeg gir filmen en sterk ener fordi filmen fikk meg til å le mye, selv om dette aldri er i nærheten av noe nevneverdig filmatisk. Filmen fremstår som morsomme saker, og burde være obligatorisk materiale på enhver thrashfilmfestival. Scenen når to biler krasjer og bilene eksploderer over en lav sko er også med på å befeste dette.

[ Jeg så filmen på DVD som en kmpis hadde med ]