( - )

Vi skal til en liten industribygd i Australia. Dit flytter tenåringsgutten Naim sammen med moren for å være med i det lokale trossamfunnet. I kirken møter Naim gutten Ryan og de begynner å henge med hverandre på fritiden også. På første møte lekeslåss de litt og seansen ender i en het klineseanse på et nedlagt sagbruk som de har lurt seg inn på. Naim blir forelsket i Ryan og blir derfor dypt skuffet da han ser Ryan i het omfavnelse med en annen gutt. Han sier fra til kirken, som svarer med å finne en healer som skal drive ut homofilien av de to guttene. Det skal vise seg at dette går alt annet enn bra for guttene. Og snart blir de truet på livet av en ond kraft. Naim prøver å undersøke dette fenomenet nærmere. Jo, nærmere han kommer ondskapen, jo verre blir det og snart har han selv også fanget i nettet…

Konseptet er både enkelt og genialt. Vi skal til et samfunn der menigheten står sterkt. Der er det kultur for å slå ned på all synd, og homofili blir sett på som styggedom. Etter et homofiliutdrivelsesrituale går dette galt. Den homofile ser da sin kjære lokke seg mot en og så prøver den å drepe ham når han er alene. Så når han ser sin kjære så kan han aldri helt være trygg om det er faktisk han eller den onde drapsmannen. Det betyr at det kan være farlig for de homofile guttene å følge sin lyst og dele sitt begjær.

Dette var en horrorfilm som virkelig leverte på skrekkfronten. Det er en gjennomgående ubehagelig stemning i filmen etter at galskapen er sluppet løs. Derfra og inn er man aldri helt trygg på når filmen vil sette en støkk i deg. Det er flere effektive jump scares og filmen er godt hjulpet av følelsen av at noe vondt følger etter hovedpersonen. Dette minner i så måte noe om It Follows, som tok verden med storm, og kan minne litt om en annen variasjon av Obsession, og med noe innslag av ‘Smile’ fra 2022. Det er også et friskt punkt med å ha homofile gutter i front for handlingen. Og det blir mange scener med beskrivelser av forelskelse og seksualitet mellom de to i front.

Filmens tittel Leviticus hentyder til Levittenes bok, der det i den tredje Mosebok i Bibelen, står om synd og moral. Det er i disse tekstene at mange mener at homofili pekes på som synd i Bibelen. Likevel går ikke filmen inn i bibeltekstene, men skildrer heller menigheten, på en passe troverdig måte, som prøver å slå hardt ned på synden. Moren til hovedpersonen er også veldig kald og hjelper ikke sønnen når han har det vanskelig. Heller støter ham ut og tenker at han får seile i sin egen sjø og deale med demonen sin selv, siden han er en så sterk synder. Nettopp dette valget til moren om å la sønnen gå gjennom noe han blir så traumatisert over og ikke hjelpe ham etterpå er sårt å se i filmen.

Debutfilmen er regissert av den australske filmskaperen Adrian Chiarella, som også selv har skrevet manuset for Leviticus. Det er et litt mørkt preg på fotoet til Tyson Perkins, som leverer et kaldt og skremmende look på fotoet. Effektene er også godt inkorporert i verket og særlig med tanke på blod, skader og slåssing med en ond kraft. Åpningsscenen i et offentlig bad med en lesbisk jente som dør blodig uten at vi får se grunnen, er også med på å sette stemmingen. Lydbildet er også med på å skape atmosfære og den dunkende lyden fra fabrikkbyen er med på å holde den kalde stemningen i sjakk.

I sentrale roller finner vi Joe Bird, kjent fra Talk to Me, i hovedrollen som Naim og Stacy Clausen, fra Tommy Wirkolas Thrash, som Ryan. Bird har et ganske sårt og innesluttet preg på skuespillet og er god på å formidle følelser som redsel og kjærlighet, om hverandre. Som sterk kontrast til Naim, finner vi den noe mer røffe og handlekraftige Ryan, som Clausen klarer å gi mye karisma og en gutteaktig sjarme. Som Naims strengt religiøse mor finner vi Mia Wasikowska (Jane Eyre og Stoker).

Konklusjon
Alt i alt er dette en skrekkfilm som satte en støkk i meg. Jeg ble faktisk litt redd der jeg satt i kinosalen. Det er ikke så vanlig at jeg føler at skrekkfilmer klarer å trigge det i meg. Vi følger gutten Naim fra start til slutt. Han er litt innesluttet og sterkt på søken etter å finne sin plass. På veien får han en mengde følelser som fortvilet driver ham inn i mørket. Han klarer ikke å motstå lysten og begjæret, selv om han vet at det vil føre ham dypere inn i trøbbel. Filmen har også et svært åpenbart bruk av symboler med både slanger og syndebukker, som skal beskrive hvordan menigheten ser på homofilien.

Hele veien får vi se hvor alene nyinnflyttede Naim føler seg i bygda. Han har bare Ryan å støtte seg på, selv om han aldri er trygg hos ham heller. Derfor blir dette en uhyggelig og følelsesladet film om en ung manns ulykkelige og kneblende kjærlighet, der spenningen og skrekken kommer snikende. Filmen treffer veldig godt på å skape skrekk som engasjerer og filmskaper Adrian Chiarella 'nailer' denne kule horrorfilmen, og viser at man kan skape en stor skrekkfilm på sparsomme budsjetter.

Nettopp filmer som dette er det som gjør at skrekkfilm blomstrer på kino for tiden, og viser at den australske skrekkbølgen leverer varene med spenstige verk som denne, i tillegg til Dangerous Animals, Talk to Me, The Babadook og Late Night with the Devil. Jeg ser gjerne flere skrekkfilmer av Chiarella i fremtiden og ruller en forsiktig femmer på terningen og gir deg en skrekkelig anbefaling av Leviticus.

[ Jeg så filmen på Lagunen Kino ]