Vi følger elevene på en skole der en aztekisk dødsfløyte dukker opp i en av skapene. Fløyta lager en høy og spiss lyd som kan knuse glass. Samtidig kommer noe etter den som fløyter på den også. Fløyteren blir nemlig offer for en forbannelse, der man dør på samme måte som man er ment å dø, bare mye tidligere. Velkommen til fløyten du ikke vil ha noe med å gjøre…

Jeg elsket filmen Final Destination da den kom på kino og har også satt pris på en del av oppfølgerne i den serien. Dette er en lignende film som den, bare mye mindre skummel, og et mer anonymt opplegg. Det hjelper heller ikke at dette blir for lett ungdomsgrøsser-opplegg i filmen. Denne filmen hadde jeg lyst til å se på kino, men gikk glipp av den. Derfor ble jeg glad da jeg oppdaget at den var kommet som en leiestreamingfilm. Men over til filmen. Konseptet er ikke stort å rope hurra for. En aztekisk dødsfløyte dukker opp og så kommer en forbannelse og tar folk som skal dø. På coveret står det ikke fløyt og det er det filmen går ut på. Det er noe mystikk i filmen, men dette er ganske lite spenstig, og kunne vært mer helhetlig.

Alt starter med slutten av en basketballkamp. Der får vi se en ung mann som skyter det avgjørende skuddet i det fløyta går og han treffer. Men ut av en tåke foran kurven ser han en mystisk skremmende skikkelse komme mot ham. Han løper derfor raskt inn i garderoben og hører lyder rundt seg. Like etter går han i dusjen og møter sin skjebne i en flammende mann som tar hånden sin ned i halsen hans. Det ender med at vår unge mann står i dusjen overtent i flammer. Den flammende mannen er alt for fake CGI til at jeg omfavner skrekken i scenen.

Filmen er regissert av Corin Hardy, best kjent for å ha regissert den første The Nun-filmen, som alle hatet. Likevel skal Hardy ha for at Whistle er en bedre film enn The Nun. Samtidig er dette dugenes skrekk til tider med mer skrekk i blandingen enn man først tror. En del av skrekken og fotoet er rett og slett ikke så dumt, selv om starten av filmen er direkte traust og uengasjerende. Derimot kommer dette mer til sin rett etter hvert og du får mer skremmende saker, selv om dette aldri blir så hardcore som man ønsker av stor skrekkelig underholdning. Manuset og plottet er utformet av Owen Egerton, som har skrevet en passe grei skrekkelig grøt, som helt klart kunne vært bedre. Rollelisten har til og med noen kule og overraskende navn som Nick Frost, Dafne Keen fra Deadpool og Wolverine, Sophie Nélisse fra Yellowjackets og Michelle Fairley fra Game of Thrones.

Konklusjon
Dette er rett og slett ikke spesielt nok, men har noen kule scener og partier når filmen stormer som verst, og det er disse partiene som gjør filmen litt gøy å se. Ellers liker jeg ikke filmen i de roligere partiene med dramascener som dreper stemningen og er ikke gode nok til å bygge opp rundt karakterene, som vi ikke bryr oss katten om. Hovedrollefiguren er ikke heterofil og gir med det noe friskhet i blandingen, men jevnt over mangler det litt engasjement i rollegalleriet for øvrig. Skuespillerne er også litt midt på treet, uten at det betyr så mye fra eller til for resultatet for filmen.

Whistle kunne også hatt mer mystikk ved seg. CGI-en kunne vært mer helhetlig og trekker man litt ut av skrekken noen ganger. Jeg ruller en finfin terningkast 3 på terningen for Whistle. Det gjør at dette er noe horrorfans kan tidvis sette pris på, og særlig enkelte scener skiller seg litt positivt ut, selv om filmen kunne vært bedre utført og hatt en bedre sammensetning i skrekkblandingen. Jeg liker også at filmen har hentet inspirasjon fra store skrekkfilmer som Ringu og It Follows, uten at det hjelper så mye i den store sammenhengen. Synes også at måten folk dør på kunne også vært skumlere i filmen.

[ Jeg leide filmen på streaming på Amazon Prime ]