Vi følger omstreiferen Dwight Evans. Han bor i den slitne bilen sin og får plutselig et oppdrag i livet, da en dobbeltmorder slipper løs etter 20 år i fengsel. Dwight får vite av politiet at hans foreldre er ofrene til drapsmannen. Han sporer opp Wade Cleland og går rett i strupen på ham. Dødsfallet når ikke politiets søkelys, men familien til Wade søker sin egen hevn og det bygger opp til litt av et oppgjør…

Jeg hadde ikke hørt om Blue Ruin før jeg fikk den anbefalt av en kollega på jobben. Nå har jeg endelig fått satt meg ned med filmen, og for en film dette er. Filmskaper heter Jeremy Saulnier og har noen filmer i beltet. Fra før har jeg sett Green Room fra 2015 og elsket den. Derfor ble jeg spent på hva som skjulte seg bak Blue Ruin, som er en kritikerrost indiefilm, som har fått mye oppmerksomhet på diverse filmfestivaler verden over. Det er ikke lett å se at dette er laget på et svært lavt budsjett, og det vitner om en stor filmskaper som skaper store illusjoner på sparsomme budsjetter. Dette er med andre ord en film det er lett å huske å ha sett og hvorfor skal jeg snart skissere.

Filmen er veldig nedpå i starten. Det er langsomme partier i begynnelsen helt til det smeller i en brutal drapsekvens. Deretter bygger dette seg rolig opp igjen i midtpartiet. Det er i dette partiet vi bånder mest med hovedrollefiguren og føler med ham i alt det forstyrrende han driver med. Liker at filmen er veldig troverdig lagt opp og vår mann i front blir virkelig skadet han også og kommer ikke unna med alt og dette går ikke bare som smurt. I front finner vi en ustelt mann og en enda mer utgått bil. Macon Blair spiller fantastisk i filmen. Han gir deg det rette preget på den ustelte omstreiferen i front. Han er interessant å følge og en som du ikke spøker med.

Den lidenskapelige måten filmen er laget på, vitner om en film med en stor filmskaper som har en egen evne til å fortelle historien med stor glød i fortellingen. Det er mange kule klipp og foto og jeg elsker dedikasjonen til filmskaperen. Alt ser innbydende ut i fotoarbeidet som også har et litt blåskjær over seg. Den har flott glød i nattscenene og en friskhet som kler denne hevnthrilleren. Liker lokasjonene og naturen som er med å prege filmen i mellompartier. Lydbildet og musikken er trykkende, og passer som hånd i hanske sammen med resten av komposisjonene i filmen.

Liker hvordan filmen er lagt opp, som en perle av en hevnthriller. Volden er tidvis rå og brutal. Hovedrollefiguren får kjørt seg i løpet av filmen. Vi ser at personer lider i filmen, også hovedpersonen. Noen ganger vrir du deg litt i stolsetet når Dwight blør kraftig, sliter med kuttskader og annen stikkskade i kroppen. Filmskaper Jeremy Saulnier skaper veldig troverdige effekter med blod og skader som støtter opp rundt den rå volden i filmen. Blue Ruin har også en ganske kul atmosfære som gjør dette autentisk nok og en filmfortelling det er fengslende å følge. Tempoet er ikke det høyeste, men filmen er godt lagt opp.

Konklusjon
Alt i alt er dette en hevnthriller som flyter bra. Den er både underholdende og helt uten ekstra fyll i plottet. Fokuset ligger på å fortelle historien på en realistisk og hengiven måte. Vi får med andre ord virkelig kjenne på håpløsheten til antihelten i front. Filmen er stram og rå i uttrykket og har ikke typiske thrillerklisjeer som andre slike hevn-thrillere ofte tyr til. Den ektefølte volden og det nedpå skuespillet gjør dette til en film uten fakter og blottet for hollywoodsk fortellerstil. Dette er mørkt, rått, brutalt og stillferdig, om hverandre. Det kler også filmen med et veldig altoppslukende psykologisk drama i fokus.

Slike filmer som dette vokser ikke på trær, og selv om jeg elsket Green Room, så må jeg si at dette er en hakket bedre gjennomført film av Jeremy Saulnier. Det gjør at jeg anbefaler dette varmt videre om du vil se en hevnthriller med mer substans og dramafealing, mer enn raske klyv og billig action. Føler også mannen i front er litt av en joker der dette kan gå alle veier. Finalen er også ganske ‘fucked up’ og meget intens. Det gjør den mer rolige etappen i midten verdt å bruke tid på og dette fremstår som et genialt verk med mange lag. Jeg tror ikke dette er siste gang jeg ser Blue Ruin, og dette er en film jeg håper mange vil oppdage og trykke til sitt bryst.

[ Jeg så filmen på DVD, men filmen kan også leies på streaming på blant annet Prime og flere andre steder ]