Vi skal til en liten by i Amerika. Der opererer en iskremmann som kjører rundt i isbilen sin og deler ut is til alle barna. Han blir svært populær, men det skal vise seg at isen kommer med en pris. Sommeridyllen blir imidlertid brutt da barna våkner opp og er blitt forvandlet til blodtørstige mordere. Det gjør at de voksne får en hard tid i å prøve å stå imot barna. Vi følger også en del barn som ikke har fått i seg is, som prøver å stoppe galskapen…

Jeg får alltid noen forhåpninger når omdiskuterte Eli Roth kommer med ny film. Han har laget en del filmer av det skikkelig blodige og ble for alvor kjent med supervoldelige Hostel. Siden har også Roth dyrket den blodige gaten i alle sine filmer. Ice Cream Man har fått hard medfart av kritikerne og har ikke dratt inn mye på kino. Så da lurte jeg på: Er denne filmen virkelig så dårlig? Det og mye mer skal du få svar på gjennom anmeldelsen.

Du får mengder av splatter og drap i filmen med gode praktiske effekter. Mordene skjer med en rekke skarpe redskaper og er okei kreativt utformet, uten at scenene slår meg helt i bakken, slik som Terrifier. Det gjør i alle fall dette til en bra blodig film med barn som nærmest fremstår som zombier som blindt dreper sine foreldre og andre voksne i en slags hypnose imens de morer seg. Det er også noen barn som ikke er i transe og det er den laktoseintolerante Jared og søsteren Lizzie som sammen med noen knippe andre barn prøver å stoppe iskremmannen fra å legge nabolaget øde for folk.

Ice Cream Man er en film fra 1995, som også handler om en iskremmann som kjører rundt med isbilen sin og selger is til barna. Starten er litt lik, men ellers tar dette sine egne veier. Den første tanken som slo meg er at filmen føles som noe som kunne vært en lang episode av barne-TV-seriene Erie Indiana eller Are You Afraid of the Dark, som jeg elsket da jeg var på trappene til tenårene. Det er bare et problem med Ice Cream Man og det er at historien ikke er god nok til å fylle en hel film. Den begynner for tamt og har noe mystikk i seg midtvis, før den igjen mister meg helt mot slutten i en ende på visen, som du føler blir alt for dumt. E

Filmen har flere scener som er referanser til andre skrekkfilmer som Fuglene av Hitchcock, en del skriking som minner om den du får servert i Invasion of the Body Snatchers og flere til. Iskremmannen kan også minne litt om Art The Clown, uten sammenligning for øvrig. Selve plottet prøver mest å spinne på mye du har sett før, men henter særlig inspirasjon fra storfilmen Weapons, uten at dette når den til knærne i sammenligning. Der Weapons fascinerte og freaket oss ut, er ‘Ice Cream Man’ repetativ og traust med masse klisjeer. Filmen har dog et passe, med vilje, snodig visuelt uttrykk med litt 1950-tallsvibber og blasse farger.

La oss snakke litt om humoren som filmen er stappfull av. Den er verken Cheesy eller særlig morsom, med unntak av et par scener som fikk meg til å flire. Det er hårfin balanse å få til at ‘uskyldige’ barn som myrder sine foreldre er særlig moro. Roth mestrer med andre ord ikke humoren godt i filmen. Jeg skjønner hva som skal være morsomt, men poengene treffer ikke og blir nesten litt for overtydelige. Det gjør at humoren mister sitt moment og blir ikke overraskende nok.

Det er mange drapsscener, men er det skummelt nok nå for tiden når barn dreper sine foreldre i lykkerus? Selvsagt er tanken skremmende, men gjennomføringen ble en tanke for mye skrudd til. Akkurat slik at det bikket over og gjennomføringsevnen til Eli Roth mangler litt moment. Jeg skjønner hva han prøver på, men dette blir aldri bedre enn midt på treet. Om du liker slasherfilmer og voldelige saker, så er dette ok skuring, men for den jevne kinogjenger er dette for lite sofistikert og svært forglemmelig. Med andre ord skjønner jeg litt hvorfor dette ikke ble den suksessen som Eli Roth håpet på. Likevel er Roth kompromissløs i blodigheten i filmen, selv om dette mildt sagt begynner svært blodfattig og starten er mildt sagt treg i avtrekkeren.

Konklusjon
Filmen har noe i seg og en del som hardcore skrekkfans kanskje vil trykke litt til sitt bryst. Likevel blir dette aldri noen innertier. Til det er både filmfortellingen, limet og skrekken for lite altoppslukende. Føler manusforfatterne Noah Belson og Eli Roth, burde ha gjort mer ut av både karakterene og plottet. Føler filmen har noen kule momenter med seg og Iskrem-mannen i front er noe freaky, men limet fungerer aldri og får deg ikke engasjert. Du sitter bare å stirrer tomt på skjermen og ønsker at dette skal ta mer av i positiv retning, uten at filmen nailer helt alt den prøver seg på.

Filmen starter lyst, men bryter mot det mot slutten og blir ganske så mørk. Derfor føles filmen på sitt beste blodig nok, men uten fotfeste i handlingen, så kollapser filmen som nærmest har null dybde. Da er de fleste andre filmene til Eli Roth mye sterkere og mer selvsikre i gjennomføringen. Jeg ruller en treer på terningen for en film som gjorde jobben sin på en severdig måte, men dog uten at den klarte å imponere meg på hverken skrekk, handling eller humor. Likevel var filmen veldig brutal og jeg måtte se bort i noen scener som trigget meg litt. Jeg har dog et lite tips, og det er at du ikke bør se traileren først, fordi da er katta allerede ute av sekken.

[ Jeg så filmen på Lagunen Kino ]