( - )

Vi følger Kris, som er en ung fremadstormende filmskaper som har fått i oppdrag om å reboote en svært populær slasherfilmserie, som minner om Fredag den 13.ende, men er kalt Camp Miasma. Hun har en klar visjon for rebooten og drar til Camp Tivoli som er innspillingstedet for den første opprinnelsesfilmen. Der treffer hun Scream Queenen Billy Presley som bor på leirstedet og spilte i flere av Camp Miasma-filmene. Sammen får de noen fine øyeblikk på Camp Tivoli, der de gjenopplever Camp Miasma-magi og deler kjærlighet i dette intense møte mellom to skeive sjeler…

Mitt første møte med Jane Schoenbrun som filmskaper var gjennom filmen, ‘I Saw the TV Glow’, som jeg så nylig som hjemmelekse opp mot denne kinofilmen. Jeg likte deler av ‘I Saw the TV Glow’, men det var langt fra noen innertider. Derfor hadde jeg lave forventninger til hva ‘Teenage Sex and Death at Camp Miasma’ kunne gi meg. Heldigvis var denne tredje filmen til flinkisregissøren Schoenbrun en stor høydare i forhold til hennes forrige film. Dette er en skikkelig hyllest til slasherfilmen, som blant annet jeg er temmelig glad i. Derimot er dette morsomt lyst og ikke særlig skummelt, og mer en hyllest til slasherfilm, mer enn å være en, særlig siden metafilmgrepet er heftig skrudd på i filmen.

Det er mange referanser i filmen til skrekkfilmer og da særlig slashere. Her finner du referanser til alt fra Halloween, Psycho, Nightmare on Elm Street og selvsagt Fredag den 13. ende som filmen nærmest har hyllet aller mest med sin parodiske gullhumor, der scenene virkelig sitter og slasherfilmen blir tatt så på kornet at du sjelden ser maken. Jeg digger at dette blir satt på spissen, samtidig som kjærligheten også lyser igjennom filmen. Eksempelvis er morderen litt mer skrudd til en Jason, men akkurat like syk med sitt firkanthodet og teite drakt og føler seg som både gutt og jente annen hver dag. Killsene er også lignende som første fredag den 13. film og en del scener er skutt på samme måten og med humor innbakt i verket. Det gjør at gjenkjennelsesverdien er høy.

Selve plottet er veldig metafilmaktig, med en filmskaper som oppsøker røttene til Camp Miasma, som er parodi på Camp Crystal Lake. Der er det også laget mange filmer i serien og vi får se en del scener fra den første Camp Miasma-slasherfilmen. Filmen foregår mye imens vi ser regissøren, godt spilt av Hannah Einbinder, i front ser på film. Ellers finner vi Gillian Anderson, kjent fra X-Files, i en større rolle som gammel Scream Queen med sterk referanse til den gamle filmstjernen i Sunset Boulevard. Det at det sees mye på film, gir i seg selv lite fremdrift i handlingen. Inntil halvveis ut i filmen elsket jeg det jeg fikk. Så begynner filmen å gjenta seg noe mot slutten, og jeg synes filmen kunne vært en del bedre om den var 15 minutter kortere, fordi siste del var langt tammere enn starten og midten. Da skjønte vi også veldig hvor dette bar hen.

Slutten har også en god del surrealisme, der det er vanskelig å vite hva filmskaperen opplever i hodet sitt og hva som virkelig skjer. Likevel er dette et bevisst valg som lykke langt på vei og det skaper en okei ende på visen. Det er også en del sexscener i filmen med fokus på den kvinnelige første orgasmen og et fint lesbisk forhold. Det er noen slike vakre øyeblikk, men det blir også repetert en del i filmen. Ellers handler dette også litt om død, eller kills som det er en del av i slasherfilmer. Jeg elsker de mange og varierte drapene gjennomført av Lilledød som er filmens versjon av Jason. Det er skikkelig kult å få de svært overdrevne blodsplattereffektene i drapene til lilledød, der blodet spruter 10 meter opp i luften hver gang han/henne bruker sitt spyd.

Konklusjon
Dette var litt av en ganske kul filmopplevelse, som traff meg midt i hjertet. Filmen er både kunstnerisk, fin og morsom, om hverandre. Likevel har man nok best utbytte av filmen om man er fan av slasherfilmen, hvis ikke er det mye humor og referanser som går man hus forbi. Det er også en åpenbar humoristisk bruk av datablod i filmen som var ganske passende, ellers hyller filmen sjangeren og ‘disser’ også andre momenter i slasherfilm på en humoristisk og tidsriktig måte. Ellers er filmen utrolig bra klippet og fotografert med mange kule fotomontasjer som gjør dette til en film som du merker er levert av en ambisiøs filmskaper. Med andre ord skal Jane Schoenbrun ha en stor applaus for måten filmen er laget på, og selv om jeg ikke likte ‘I Saw the TV Glow’ så godt, så er dette en mer sikker vinner i min bok, og et klart ønske om at Schoenbrun lager flere slike særegne filmer.

[ Jeg så filmen på Lagunen Kino ]