( - )

Vi møter Owen som går i sjuende klasse og føler seg litt på utsiden av alle andre. En dag møter han tilfeldig den to år eldre Maddy, som også føler seg som en outsider, og blir virkelig kjent med henne. Hun liker jenter og han vet ikke annet enn at han liker TV-serier. Hun drar ham inn i TV-serien ‘The Pink Opaque’, som hun elsker. Den handler om tenåringene Tara og Isabel. De bruker sine overnaturlige evner for å kjempe mot den onde Mr. Melancholy og hans hær av monstre. For Maddy betyr TV-serien virkelig alt for henne. Og da hun plutselig forsvinner helt plutselig blir det som et tomrom for Owen…

Dette tar plass i 1990-tallets mediehverdag med TV-en som det store underholdningsmediet. Det var en helt annen tid. Vi får en spesiell filmopplevelse som kretser rundt oppvekst og identitet hos rollefigurene. Skuespillet er meget pertentlig utført av Justice Smith og Brigette Lundy-Paine. De gjør sårbare og ektefølte rolleprestasjoner som gjør at vi knytter oss til karakterene og det skaper en helt unik atmosfære og preg på filmen. Uten Smith og Lundy-Paine, ville dette falt helt sammen.

Det er et veldig søvnig tempo i filmen. Filmen svever mer av gårde og er mer magisk i enkelte øyeblikk, selv om handlingen beveger seg sakteflytende. Filmen får deg til å føle deg selv på utsiden. Du ser inn på de vi følger. Men til tross for at filmen prøver å gripe fatt i meg, er jeg ikke helt overbevist fra start. Det hele virker litt seigt og ubestemmelig, men så begynner jeg gradvis å knyttes til de to i front. Og da Maddy forsvinner, så er det enda et nytt skifte i filmen. På den annen side vet du ikke helt hvor dette tar veien, og det i seg selv er ganske forfriskende.

Filmskaper for ‘I Saw the TV Glow’ er amerikanske Jane Schoenbrun, som debuterte med spillefilmen ‘We're All Going to the World's Fair’ fra 2021. Det var en kritikerrost lavbudsjettgrøsser fra en kunstner med mye på hjertet. ‘I Saw the TV Glow’ begynner som et realt drama. Fotoet i filmen er svært bra og forseggjort. Det er et gjennomgående mørkt preg over bildet i filmen, men du får en frisk bruk av lys med skarpe farger i bildet som gir noe varme og nærhet i det vi får presentert. Det er flere kule animerte effekter i filmen og Schoenbrun viser stor oppfinnsomhet og kreativitet i måten filmen fremstår på.

Konklusjon
Dette er en real indiefilm med et sterkt kunstnerisk preg og identitet. Likevel er dette så intenst og nærmest hypnotisk til tider. Noe av det filmen omhandler er litt for sært, selv for meg. Filmen er både drømmende og med innslag av surrealisme i både stil og innhold. Dette er en mørk film, med noen innslag av skrekk, men ikke så mye at det blir ubehagelig, annet enn noe body horror mot slutten av filmen. Du får også et gjennomgående psykologisk drama som gir litt vibber til Richard Kellys Donnie Darko med Jake Gyllenhaal fra 2001. Denne følelsen av å være på utsiden av alt og eksistere på grensen av vår ekte verden, er noe du kjenner på i filmen. For min del klarer jeg ikke helt å bestemme meg for om jeg liker filmen eller ikke.

For ja, den er absolutt godt laget ut ifra utgangspunktet, men handlingen har alt for lite fremdrift. Jeg likte en del av de kunstneriske scenene og valgene i filmen, men dette ble litt for alternativt, selv for meg. Jeg klarte bare delvis å engasjere meg i handlingen, men tror dette kan være litt av en joker for det rette publikumet. Tror også filmen vil kunne føles mer aktuelt for folk som prøver å finne sin egen identitet. Sliter utrolig med å rulle terning på filmen, som gav meg mer en unik følelse og atmosfære mer enn at jeg båndet med innholdet. Derfor blir det en svak 4-er på terningen for et bra forsøk på å skape noe alternativt.

[ Jeg så filmen med abonnement på Netflix ]