( + )

Vi følger tenåringsjenta Casey som lever en ensom tilværelse. Hennes eneste kontakt med andre er gjennom en kanal på nettet der hun dokumenterer og snakker om livet sitt. Hun blir også oppslukt i World's Fair Challenge, som er et okkult nettbasert skrekkrollespill der Casey går all inn. Hun laster opp videoer som dokumenterer de angivelige endringene i henne selv som alle de andre også gjør. Vi får se Casey bli endret gjennom videoene hun laster opp. Velkommen til Caseys verden…

Jane Schoenbrun er en spennende filmskaper som lager mildt sagt annerledes filmer. Dette er hennes debutfilm et eksperiment i skrekkform. Jeg har nylig sett ‘I Saw The TV Glow’ på Netflix og ‘Teenage Sex and Death at Camp Miasma’ på kino, så da ble jeg glad da jeg oppdaget ‘We’re All Going to the World’s Fair’ på streamingtjenesten MUBI.

Alt begynner veldig stillestående i at vi ser en jente på et rom foran skjermen sin. Det er Casey som snakker til sin kanal. Skuespillet i filmen er ganske overbevisende i filmen. Anna Cobb gjør en god jobb med å fremstille Casey som en ensom og litt plaget sjel. Hun får også Casey til å bli det definitive midtpunktet i filmen, der Cobb øser ut av sin sjarme og naturlige kameratekke med sitt intense og fortellende ansikt.

Jane Schoenbruns regi er ganske unik i filmen, og så har også Valeria Santiago hjulpet til med segmentet ‘Dark Signal: A World's Fair Web Series’. Det er en del lange scener med mye snakking og kameraet plassert på samme sted med så å si ingen klipp. Det er mye sparsomme virkemidler i filmen, og filmen har lite handling og det er bare helheten i videoene som lastes opp som skaper den røde tråden i alt. Det er en kul lyssetting i filmen og fotoet ser innbydende ut.

Jeg følte filmen var litt som å se Iron Lung i hjemmeformat, med et pikeværelse i stedet for en ubåt. Jenta i front er like ensom som mannen som prøver å komme seg ut av ubåten nede i blodhavet. Det samme kan sies om stemningen og atmosfæren i filmen. Mye av filmen foregår også som i Iron Lung på et lite område innenfor Caseys rom. Det i seg selv skaper et klaustrofobisk preg på filmen.

Dette er utrolig snålt på sitt mest intense. Dette utarter seg som et realt psykologisk drama med elementer av skrekk i seg. Det er flere skremmende og ‘freaka’ øyeblikk i filmen som da Casey tar opp video mens hun sover og noen ser på det og ser hun dra seg selv mot kanten av sengen psycho smilende midt på natten. Vi aner også at det har skjedd noe i verden, selv om vi ikke vet hvorfor Casey er så alene som hun virker. I en scene får vi høre faren hennes rope til henne utenfor soveromsdøren hennes midt på natten, fordi hun lager for mye lyd. Det er noe utrolig snålt med Casey og det skaper en del krypende skrekk i filmen.

Konklusjon
Schoenbruns skal ha for hun prøver å lage noe annerledes og supersært. Det er med andre ord en eksperimentell film som tørr å utfordre vanlige konvensjoner. Jeg liker godt atmosfæren i filmen, likevel synes jeg det hele blir for lavmælt og nakent i både underholdning og handling. Med andre ord kunne filmen hatt mer å spille på, selv om materialet som vises er bra gjennomarbeidet. Min fascinasjon for innholdet i filmen er nok mest fordi jeg virkelig blir tatt på senga over hvor alternativt dette egentlig er. Den tidvise intensiteten i dramaet er også noe som trekker opp. Dette kan også noen ganger minne litt om filmen Paranormal Activity. Men jeg likte filmen litt i all sin enkelhet, men det dumme var at den føltes ganske så treg og langsom. Unasett var det greit å se We’re All Going to the World’s Fair, selv om jeg ikke ruller mer enn en sterk 3-er på terningen.

[ Jeg så filmen med abonnement på MUBI ]