( + )

Vi følger Lucy som drar hjem på ferie sammen med venninnegjengen sin. Lucy er vokst opp på idylliske Hawaii med pappa Adam, lillesøster Erin og unge sjimpansen Ben. Det som skal bli en munter sommerlig ferie, blir raskt omvendt til et mareritt, da det viser seg at noe er galt med Ben. Den søte og kosete apen oppfører seg rart og blir litt og litt mer uberegnelig. Det skal vise seg å gå veldig utover Lucy og hennes venninner som møter en ape som har mye vrede i seg…

I åpningen får vi en tekstlig leksjon av hva rabies eller hydrofobi er. Deretter går en ape bananas mot sin dyrepasser og til tilsynelatende dreper ham. Deretter får vi se opphavet til alt som har gått galt 36 timer tidligere. Det hele har et utrolig simpelt konsept og katta er allerede ute av sekken i det filmen starter. Med andre ord er dette egentlig bare Stephen King’s Cujo, om igjen, bare med en ape. Til tross for at filmen har lite å spille på, så er det fascinerende hvor mye filmen får ut av det lille som er å gripe fatt i.

Filmen er regissert av Johannes Roberts, som jeg nylig så en annen film av i The Strangers-oppfølgeren, ‘Prey at Night’. Jeg likte ikke så godt ‘Prey at Night’, men dette fenget meg en del bedre og dette har mer skrekk å spille på. Det skal også sies at Roberts også har gitt oss ‘47 Meters Down’-haiskrekkfilmene. Roberts har med andre ord mye skrekk i seg som filmskaper, selv om de fleste er av den enkle sorten. Av og til er det slikt man bare vil ha, og det er Roberts mannen til å gi oss.

Primate er tidvis lekkert fotografert med kule lokasjoner på Hawaii, som er en frisk lokasjon for filmen å finne sted. Dette begynner lyst for vennegjengen og så går det raskt utforbakke. De skal på ferie og forventer fest og moro, og ikke terror og død. Det er heller ikke lett å vite at en mindre ape kan være så farlig. Alt er godt blodig og apen får mye plass i skrekken, og han er ekstra skummel i filmen fordi han forstår mer enn vanlige aper. Det fordi apen har bodd med familien i lengre tid og plukket opp mye språk og kroppssignaler. Det gjør at de prøver å snakke til nå ut til ham og snakke til hjertet hans, for å be for livet sitt, selv om det sjelden fører frem.

Rollefigurene i front eksisterer kun for å være en rundingsbøye for den uberegnelige apen som tar dem av dage en etter en. Det er med andre ord ikke mye kjøtt på beinet i de grunne rollefigurene som virkelig får gjennomgå. Likevel er det gode skuespillerprestasjoner i filmen ut i fra det lille de har å jobbe med. Som familien i front finner vi Johnny Sequoyah, Gia Hunter og Oscarvinner Troy Kotsur, kjent fra CODA. De tre har mest å spille på og resten av gjengen blir mer som fyll å regne i denne sammenhengen.

Konklusjon
Dyr kan være veldig skumle. Særlig når de ikke snakker og vi ikke vet hva som foregår inni dem. Når skrekken først rammer jentene i front endres inntrykket av apen. Da blir apens styrke brukt til å terrorisere alle rundt seg. Han river ansikter fra hverandre med hendene sine og biter uten forvarsel. Denne syke apen er hensynsløs og blir et svært forstyrrende element i filmen som er stappfull av en del klisjeer. Den vesle apen blir nesten som en liten skrekkdukke som har lumske planer.

Skrekken fungerer tidvis godt og skrekkeffektene er ganske gode i en variasjon mellom digitale og praktiske effekter. Personlig synes jeg dette var litt gøy, men også utrolig simpelt. Det er nesten så naken skrekkfilm man kan komme, reint handlingsmessig. Likevel er det bra, intenst og nådeløst av apen som skal være den minste delen av familien. Likevel klarer jeg ikke rulle mer enn en sterk treer på terningen.

[ Jeg så filmen med abonnement på SkyShowtime ]