Vi skal tilbake til den vesle byen Venus i Oregon. Der møter vi Maya igjen. Etter et møte med de skruppelløse maskemorderne, må Maya en tur på sykehuset. Den lokale sheriffen kjøper ikke historien hennes og snart får de maskerte morderne vite at hun faktisk er i livet. Da mørket faller på, er hun fanget på sykehuset, med de tre maskerte morderne etter seg. Det er duket for nok et nytt oppgjør for Maya, der hun med alle midler skal prøve å riste av seg maskemorderne…

Filmen fortsetter der den første filmen sluttet. Igjen befinner vi oss langt ute på landet i The Strangers-universet, som i første film virket konseptet litt vel snevert, og nå i enda en film har enda mindre nytt å by på. Manuset prøver å gå mer i dybden på mystikken og det snakkes om hvem Tamara er. For noen er hun kun en spøkelseshistorie, men det er omtrent det eneste filmen har å by på. Ellers har jo maskemorderne ganske lite mystikk rundt seg.

Det er ikke så mye driv i filmen. Rollefigurene er ganske grunne og jeg begynner allerede å gå lei, selv hovedpersonen. Hovedpersonen sliter med psykiske problemer og ser for seg ting. Det er også alt for dårlig plott i filmen. Det er lite oppbygning i filmen og dette går rett på skrekk som den ikke mestrer. Selv scenene med de psykopatiske morderne med maskene, fungerer heller ikke særlig bra. Vi får for mye tid med morderne. Det gjør at vi går lei dem. Scenen med slåssingen med villsvinet i skogen er ganske teit, og passer ikke helt inn. Slikt fyll er det flere andre eksempler på. Det vil si ‘konstruert spenning’.

Filmen ser passe grei ut teknisk sett med en rød tråd i fotoarbeidet med mer. Likevel blomstrer ikke dette som det burde. Det er mye fyllscener i filmen for å bruke tid. I seg selv er det et dårlig tegn. Noen scener er langt bedre enn andre og filmen er inne på noe lovende til tider, selv om mesteparten av filmen mangler helt driv og engasjement. Filmen sliter også med troverdighet og ting som ikke henger på greip. Rart at sår og stikkskader sjelden plager morderne. De er raskt oppe og går igjen, som om ingenting har skjedd.

Igjen er det Renny Harlin som har regissert filmen, som han gjorde i den første remaken. Han er fra før kjent gjennom regi på filmer som Cliffhanger, Deep Blue Sea, Die Hard 2 og The Long Kiss Goodnight, men de nevnte filmene er greie suksesser, som ‘The Strangers: Chapter 2’ ikke klarer å kopiere på noe som helst plan. Harlin virker sliten og utdatert med filmen. Den tekniske kvaliteten er grei, men filmfortellingen faller mer sammen. Dette er ikke verken skummelt nok og spennende nok.

Konklusjon
Dette minner litt om det samme som Wrong Turn-oppfølgerne hadde å by på. Det er bare det at konseptet er litt for enkelt og har litt for lite med seg til å bli en trilogi. Handlingen gir lite mening, og handlingen er seig å følge. Med andre ord er ikke dette helt den skrekkfilmen jeg hadde ønsket. Det er riktignok noe spenning mot slutten, som løfter dette opp til terningkast 2, men det samme med noen gode fotoscener, er omtrent den eneste trøsten opp i alt det miserable. Nå gleder jeg meg ikke akkurat til oppfølgeren, som er min neste film ut, men jeg må fullføre denne, i mine øyne unødvendige, remake-trilogien satt til The Strangers-universet.

[ Jeg så filmen med abonnement på Amazon Prime ]