( + )

Journalisten John Klein og kona Mary blir involvert i en bilulykke i det Mary svinger av veien for å unngå en enorm, flygende, svart skikkelse som hun er vitne til. John overlever ulykken uskadd, men Mary blir innlagt på sykehus. Der får hun vite at hun har en urelatert hjernesvulst og dør kort tid etter. John oppdager at skisseboken hennes er full av skremmende tegninger av en "mølllignende" skapning med røde øyne som hun tegnet mens hun var innlagt på sykehus. Vi følger John Klein i det han dypper dypere ned i fenomenet rundt Mothman og jo mer han graver, jo merkeligere blir dette…

Konseptet for filmen er kult. Det hele minner jo ikke rent lite om en sterkt ut X-Files-episode. Det er også som i X-Files en veldig kald og kjølig atmosfære i filmen, som skal være basert på en roman skrevet av John Keel, som igjen er basert på virkelige hendelser fra 1966 om en skikkelse som i krysningen mellom møll og menneske, som advarer folk om en katastrofer som skulle inntreffe.

I filmen er handlingen flyttet til nåtiden i 2002. I starten av filmen lurer man på om hovedpersonen har psykiske problemer og ser for seg ting. Jo mer vi kommer inn i filmen, jo mer plaget blir hovedpersonen og folk rundt ham begynner å falle av hans intense bedrifter. Han får info om ulykker, før det skjer, og bruker mye tid på å reise rundt og advare folk mot dem. Det gjør at han ofte blir misforstått.

Det er ikke akkurat grøsser du forbinder med den kjekke og romantiserende Richard Gere. I ‘The Mothman Prophecies’ viser han at han kan fungere i en dyster skrekkfilm også og spiller ganske lovende og er det rette ankeret for filmen. Regien blir levert av filmskaper Mark Pellington, som jeg kjenner fra Arlington Road, en film som mange husker og trekker frem fra slutten av 1990-tallet.

Pellington gjør nok en god film med The Mothman Prophecies og leverer en film som er litt grå, dyster og alternativ. Manus blir godt levert av Richard Hatem (Kapring i høy hastighet). De lever litt av en psykologisk thriller som også kommer litt inn i samme spor mot slutten som Tony Scotts Deja Vu fra 2006 med Denzel Washington. Ellers ligger musikken til tomandandy der hele tiden og gir oss aldri pause fra den trykkende atmosfæren.

Konklusjon
I motsetning til andre psykologiske thrillere, opererer denne ikke på så folkelig popcorn-plan som de aller mest kjente i sjangeren. Vi får heller ikke så mange forklaringer på hva som foregår og alt spinner ut i fra hovedpersonens ståsted. Helt på grensen til å bikke over mentalt sett. Likevel er dette en litt undervurdert film som har mye å komme med. Den spinner på en måte litt rundt og vår mann i front får mye å jobbe med.

Det er også mye action mot slutten, og filmen har mange kule scener. Med dette viser Mark Pellington at han kan levere igjen. Som skrekkfilm er dette bare litt foruroligende heller enn å direkte skremme. Grøsset ligger mer i hvordan hovedpersonen har det og hva han opplever. Alt starter med et sorgdrama, deretter beveger dette seg lavmældt over til det overnaturlige.

Liker hvordan filmen tar veien fra starten, selv om jeg føler filmen også har mer å gå på i gjennomføringen av konseptet. Litt av filmskapningen er noe datert i overgangene, men også litt nostalgisk sett fra dagens øyne. Selve møllemannen blir også bare vist i små glimt eller i tegninger. Det skaper enda mer mystikk enn om allverdens effekter hadde vært brukt. Filmen føles noen ganger litt for grå og nitrist, men Pellington leverer på den annen side en film som skiller seg ut i mengden i kryssingen inn mellom X-Files og The Twilight Zone.

[ Jeg så filmen med abonnement på Prime ]