A Knight of the Seven Kingdoms handler om ridderen Ser Duncan the Tall og hans unge væpner Egg, som reiser rundt i Westeros. På reisen deltar Dunk i turneringer og havner i konflikter med både mektige riddere og adelige familier. Historien foregår omtrent hundre år før Game of Thrones og viser en tid da Targaryen-familien fortsatt sitter på Jerntronen.

A Knight of the Seven Kingdoms traff meg rett i hjertet på en måte jeg egentlig ikke hadde forventet. Jeg gikk inn i serien uten de største forventningene, men kanskje var det nettopp derfor den klarte å overraske meg så mye. Det tok ikke lang tid før jeg ble skikkelig glad i både historien og karakterene.

Det jeg liker aller best, er hvor varm og morsom serien er. Den føles nesten overraskende koselig til å være satt i Game of Thrones-universet. I stedet for enorme slag, politiske maktkamper og konstant frykt for hvem som skal dø neste gang, får vi en mye mindre og mer personlig historie. Forholdet mellom Dunk og Egg står i sentrum, og kjemien mellom dem gir serien både humor og masse sjarm.

Samtidig føles dette fortsatt som Westeros. Verden er brutal og urettferdig, og man kjenner igjen mye av det som gjorde Game of Thrones så spennende. Forskjellen er bare at vi får oppleve universet fra en helt annen vinkel. Vi følger ikke de mektigste menneskene i verden, men karakterer som befinner seg mye nærmere bakken. Det gjør faktisk at Westeros føles enda mer levende.

For meg er det nettopp kontrasten som gjør serien så spesiell. Jeg forventet kanskje mer Game of Thrones, men fikk noe som har sin helt egen identitet. Den er varm, morsom, sjarmerende og full av hjerte, uten å miste følelsen av verden den foregår i.

A Knight of the Seven Kingdoms er rett og slett en serie jeg ikke visste at jeg trengte. Jeg kom inn uten forventninger, og endte opp med å bli ordentlig glad i den.

Og for meg gjør episode 5 serien til en sekser. Det viser at den også kan mer enn bare narrativ. Den kan også gi deg følelsen, av bare "WOW" hva """" skjedde nå! Og du ser episoden om igjen tre ganger før du går videre. 

Det beste komplimentet jeg kan gi serien, er kanskje at den gir meg litt av den samme følelsen som den første Ringenes Herre-filmen. Ikke fordi historiene nødvendigvis ligner, men fordi det er den samme varmen, eventyrfølelsen og gleden av bare å få være i denne verdenen sammen med karakterene. Når rulleteksten kommer, sitter jeg ikke igjen og føler at jeg har fått nok – jeg vil bare tilbake. Jeg kan virkelig ikke vente på mer.