Vi skal til makttoppen i Italia. Der befinner president Mariano De Santis seg og vi følger ham i hans siste seks måneder før han går inn i pensjonisttilværelsen. Sammen med sin datter jobber han i presidentboligen med viktige oppgaver. De to snakker ikke helt samme språk, men hun prøver å påvirke ham til å bli mindre ‘gammeldags’ i slik han lever. Han savner fremdeles sin kone og bruker mye tid på å finne ut av hvem kona var utro med for 4 tiår siden. Ellers går tiden i å treffe andre statsledere fra andre land og vurdere benådninger. Noen benådningssaker er vanskeligere enn andre. Særlig når de innbefatter aktiv dødshjelp. Det er med andre ord ikke enkelt å være president og han føler seg litt alene på toppen…

Jeg gikk helt blind inn i kinosalen da jeg bare kjente filmtittelen på forhånd. Det hele starter nesten som en italiensk Top gun film med jagerfly som flyr i formasjon, imens tekst om hvilken makt presidenten har i Italia, vises. Men så roes dette kraftig ned i det filmen nærmest flyter avgårde som en symfoni. Det hele er regissert av den populære og kritikerroste filmregissøren, Paolo Sorrentino, som har laget populære filmer som The Hand of God (2021), Den store skjønnheten (2013), Youth (2015) og This Must Be the Place (2011). Likevel var dette mitt første møte med Sorrentinos filmarv, og så kan jeg allerede avsløre at jeg likte det jeg fikk.

Hovedpersonen er godt spilt av den italienske skuespilleren, Toni Servillo. Han spiller den fiktive italienske presidenten med en stor ro og sindighet i en rolleprestasjon som er verdt å se filmen alene for. Han klarer å fange en president som er gammelmodig og ikke liker tiden han lever i. Likevel begynner han å gi fanden i det utover i handlingen. Han sørger over sin kjære kone, Aurora. Filmen følger for det meste presidenten, men vi tilbringer også en del tid med hans datter og høyre hånd Dorotea, solid spilt av Anna Ferzetti, som også tar litt av spotlighten. Jeg liker også mange av de andre friske rollefigurene. De består av alt fra en frittalende kunstkritikervenn som leverer replikker i et tempo som et maskingevær til en fargerik farget pave med rastafarifletter som kjører motorsykkel.

Filmen er bra kunstnerisk i utførelsen. Regien til Paolo Sorrentino føles vellykket. Fotoet er lekkert utført med et solid produksjonsdesign og masse flotte lokasjoner som skaper pene bildekomposisjoner. Filmen har en blanding mellom ny og eldre stil i både musikk og filmteknisk utstråling. Musikken favner bredt i alt fra strykermusikk til rapp og tekno. Til tross for den til tider så brytende musikken, så er dette egentlig en veldig stillferdig, fintfølende og lavmeldt dramafilm. Det er også et muntert preg over dramaet, selv i skildringen av ensomheten. Filmen får meg til å smile og flire en rekke ganger.

Det er mange veldig kule scener i filmen. Scenen når Portugals president kommet på besøk er kul. Han ankommer i styrtende stormregn i en stilfull scene i 'slow motion' på en rød løper, akkompagnert av raveteknomusikk. Det er også moro når presidenten rapper når han tror han er alene og så er det en livvakt som hører alt. Du får en del andre vakre scener. Som scenen når astronauten gråter en tåre i vektløs tilstand og tåren flyter vakkert ut av øyet hans og ut i luften som en liten såpebobler. Du får litt ‘Der untergang’-følelse av å se presidenten vandre rundt i fengselet, nesten som Hitler i bunkeren i Berlin for å høre en kar, som blir forsøkt benådet, snakke for seg. Vi får også se presidenten vandre rundt i gatene med en robothund som symboliserer det nye sammen presidentens eldre regentstil i det han spaserer inn i pensjonistenes rekker.

Konklusjon
Alt i alt er dette en velspilt film som har mye humør og kvalitet i dramaet. Det er også litt dybde og vi får se litt om perspektiver på et levd liv. Litt småfilosofisk blir også filmen: Hvem eier dagene våre? Det spørsmålet mener presidentens datter er det viktigste og eneste rette spørsmålet å stille seg. Sluttscenen med presidenten som vektløs i rommet er et kult og passende punktum. Så får vi vite hva som skjedde før pensjonstilværelsen, men etter noen ettertekster får vi et mørkmuntert etterpunktum, nesten litt som en parodi på en 'postcredit' Marvelscene. Med andre ord har dette vært en begivenhetsrik film som underholder bra om en mann på makten, og hans liv på slutten av karrien og snart over i pensjonisttilværelsen.

[ Jeg så filmen på Lagunen Kino ]