( + )

Vi følger familien Gheorghiu som består av den rumenske ektemannen Mihai og den norske kona Lisbeth, samt deres fem barn. De kommer flyttende til en liten bygd med fjordene på Vestlandet. De integreres godt i lokalsamfunnet der hun får jobb på et pleiehjem og han i kommunen. Naboene blir de også godt kjent med, der rektor Mats og kona hans Mia blir gode støttespillere for det nye tilskuddet i bygden. Nabodatteren Noora blir også godt kjent med barna i Gheorghiu-familien.

Så skal idyllen plutselig slå sprekker i det en av barna til Gheorghiu-familien går på skolen med et blåmerke på nakken. Da blir raskt barnevernet tilkalt og de kommer rett på døren til Lisbeth og tar fra henne og ektemannen alle fem barna. I slike situasjoner er gode råd dyre og foreldrene kjemper en innbitt kamp mot barnevernet for å prøve å få barna tilbake igjen…

Det var kjekt at jeg gikk helt blind inn på kinovisningen av Fjord, der både regissøren selv var til stede og samt skuespiller Henrikke Lund Olsen, og jeg ble tatt med på en skikkelig reise inn i kritikk av det norske sosialdemokratiet, der plottet er basert på flere barnevernssaker fra virkeligheten, blant annet en sak fra Sunnfjord fra 2015. Dette engasjerte meg veldig mye og fikk trigget både følelser i meg og rettferdighetsprinsipper.

Det kom også som en overraskelse av filmen var laget av filmskaper Cristian Mungiu, som lagde filmen ‘4 måneder, 3 uker og 2 dager’, en film om abort jeg har sett og rullet sekser på terningen for. Mungiu er flink til å lage filmer som skaper debatt, og er god til å ta ting på kornet, og det gjør han også i dette tilfellet. Denne gangen er det kulturforskjeller og kritikk mot det norske barnevernet som står på dagsordenen. Det skal også nevnes at filmen vant selveste Gullpalmen i Cannes.

Hvis dette er riktig bilde av barnevernet, er det lett å få et kjøligere syn på hva de står for. Prosessene fra barnevernet virker veldig kaldt utført og med så lite rettsvern for hva som egentlig er det beste for barna. Personlig skjønner jeg at noe selvsagt er skjønn og de voldsomste sakene er det rett å skåne barna for foreldrene når foreldrene er et ‘monster’ mot barna, så kan det være rett å plassere barna andre steder, men det er jammen meg ikke enkelt å være barn eller voksen når slikt skjer heller, og det viser denne filmen til gangs.

Manuset er selv skrevet av filmskaper Mungiu, og er bra dramatisert. Det utspilles ypperlig for å skape full debatt, og få frem et klassisk tilfelle der vi skjønner at systemet hos barnevernet ikke er vanntett nok. Det blir nærmest for lett å ‘skape’ en sak om barnevernet har først ‘bestemt seg’. Nesten på omvendt måte som hekser ble brent på bålet før i tiden, fordi de ikke passet inn i det kristne ‘samfunnet’ og ble misforstått.

I dag har den politiske korrektheten gått for langt og som filmen også påpeker, så er det noen verdier som er viktigere enn andre og noen rettigheter som også går over andre i ytringsfriheten. I denne filmen er det en kristen tro der barna ikke får utøve den fullt ut siden det går ut over noen andre verdier i skolen. Det er nesten som vi i dag har mer respekt for våre nye landsmenns religioner enn vår egen ‘glemte’, ‘gamle’ kristne tro.

Filmen er innspilt i Norge med mange norske skuespillere. I front for filmen finner vi vår egen juvel Renate Reinsve og Marvel-skuespiller Sebastian Stan. De spiller to spiller fantastiske roller og er det ubestridte ankeret i filmen, der de spiller veldig ekte og naturlig. I andre sentrale roller treffer vi Lisa Carlehed, Markus Tønseth, Henrikke Lund Olsen, Vanessa Ceban, i tillegg til et kobbel av kjente norske skuespillere som Ellen Dorrit Petersen, Christian Rubeck, Lisa Loven Kongsli, Thorbjørn Harr, Bartek Kaminski, Maria Bock og Erik Hivju.

Konklusjon
Alt i alt er dette en film som også kverner etter at du har gått ut av kinosalen. Filmen er svært aktuell for tiden på flere måter og legger frem en betent sak som engasjerer i veldig mange land. Liker hvordan filmen spiller på følelser. Du får presentert det hele fra to perspektiver i filmen og så er det opp til oss å tolke hva filmen gir oss. Det hele har veldig mange lag. Mye er sett på den politisk korrekte måten, noe er sett på med ‘vanlig’ rettferdighetsprinsipper, noe er sett på fra et konservativt kristent ståsted, noe er sett fra utsiden og noe midt i mellom.

Uansett hvilke holdninger og meninger man kommer til filmen med, er Fjord en film som engasjerer og provoserer stort. Alt er smart fortalt med en handling med stor kraft. Fotoet er flott formidlet med fjorden og naturen som sterk kontrast til den turbulente saken. Filmen legger seg på en realistisk tone, selv om jeg ikke klarer å bedømme selv om dette representerer virkeligheten i barnevern-Norge. Det kommer også en kunstnerisk vri på slutten som er av det overnaturlige slaget, i et ellers så solid og ektefølt drama. Dermed synes jeg Cristian Mungiu lykkes meget godt også i denne debattskapende filmen. Jeg ruller en sterk femmer for en sterk film som underholdt godt og fikk meg til å tenke.

[ Jeg så filmen på førpremiere på Lagunen kino ]