( - )

Vi skal til Spania på midten av 2000-tallet. Der treffer vi den unge og fremadstormende Marina. Hun vil begynne på en filmskole, men trenger underskrifter fra sin biologiske familie for å få stipend for å gå på skole. Det gjør det hele ikke noe enklere at begge foreldrene er døde. Derfor drar hun fra Barcelona til havnebyen Vigo for å prøve å bli kjent med farens foreldre og slektninger i håpet om at de skal hjelpe henne med stipendet…

Dette var mitt første møte med Carla Simón som filmskaper. Hun viser at hun har mye film i seg og ‘Min ukjente familie’ er en film som engasjerer stort. Jeg liker det fine filmspråket hos den relativt unge filmskaperen som debuterte som spillefilmregissør i 2017 med ‘Sommer 1993’, som også var en film om familie og oppvekst. Liker hvordan ‘Min ukjente familie’ er laget, der den veksler fra å se ting fra hovedpersonens videokamera og se henne utenfra. Det hele er litt inspirert av filmskaperens eget liv.

Vi følger både morens dagboknotater fra 1983 og utover og Marianas forsøk på å finne sitt opphav fra 2004 parallelt. Hun drar med andre ord på en slags live slektsforskning. Det skal også sies at familien til faren hennes prøver å legge lokk på alt som er vanskelig. I seg selv skaper det mye problemer for Marina. Hun møter først tanter og onkler på farssiden. Du får mange historier om faren hennes og familien hans, og en del av dem er stikk i strid med det moren forteller om i dagboken sin. Hun får beretninger om en annen tid der folk døde som fluer av både overdoser og AIDS. Alt er kun tilgjengeliggjort gjennom minnene til hennes familie.

Alt starter med bølger på fjorden og nesten all handlingen i filmen foregår i eller rett ved sjøen. Skuespillet i filmen er bra naturlig med gode rolleprestasjoner. Llúcia Garcia spiller hovedrollen som Marina i sin skuespillerdebut og klarer seg ypperlig i rollen som den unge kommende filmskaperen. Det skal også sies at hovedpersonen ikke er så snakkesalig, men har likevel et tydelig kroppsspråk, som blir levendegjort av Garcia. I starten er morens dagbok mer lest opp. Mot slutten blir morens kjærlighetshistorie levendegjort der Llúcia Garcia også spiller moren sin. Moren og kjæresten lever et salig hippieliv med narkotika, seiling, romantikk og elskov om hverandre. Du får en øm elskovsscene i taren på stranden.

Carla Simóns filmspråk er vakkert og gjennomført. Filmen er tidvis litt dokumentarisk i stilen, siden det stammer fra Marinas hjemmekamera. Likevel flyter fotoet fint i filmen og det er et rolig og avbalansert tempo i filmen, som byr på mye feriefølelse. Musikken er med på å befeste stemningen. Du får en båttur med bading i havet, seiling med mer. Dette er både lavmeldt og tidvis også poetisk, nesten drømmende utført. Vi får se at Marina gjør et helhjertet forsøk på å bli kjent med sin foreldres fortid, for å kunne forstå mer av hvor hun selv kommer fra.

Konklusjon
Dette er en fin liten festivalvennlig film som lyst og sommerlig skildrer tilværelsen ved havet og vi blir med tilbake i tid på søken etter foreldrene til Marinas fortid. Tidskoloritten i filmen tar oss tilbake noen tiår i tid, da Nokia var en kul mobiltelefon og til 1980-tallet da ting var enda mer analogt. Slutten er også svært gjennomført og drømmende. Jeg ser gjerne flere filmer av Carla Simón. Hun har laget en særegen film som føltes som et friminutt å se i kinomørket. Filmen har mye duse farger og har et rolig og avbalansert tempo. Den griper fatt i meg og gir meg noen sanseinntrykk. Skuespillet er stødig og Llúcia Garcia tar seg bra ut på lerretet. Hun gir filmen et ansikt og er en ung kvinne som setter spor etter seg i filmen.

[ Jeg så filmen på Lagunen kino ]