---

Ingress:
Året er 1752 og et britisk ektepar reiser fra Liverpool til Amerika hvor de starter sitt nye liv og etablerer en etter hvert stor familiebedrift som dominerer hele den lille landsbyen Collinwood. Sønnen deres heter Barnabas og han blir en dag vitne til at hans foreldre blir drept. Fra nå av hviler en forbannelse over ham og familien, noe som innebærer både kjærlighetssorg, spøkelser, hekseri og drap!

Anmeldelse:
Tim Burton er tilbake med nok et visuelt fargesprakende gotisk eventyr. Hans ”Edward Saksehånd” (1990), ”Sleepy Hollow” (1999) og ”Sweeney Todd” (2009) er alle av det mer mørke og gotiske preget. Denne gang er heller intet unntak, men Burton har likevel ikke glemt å putte inn både sjarm, varme og en herlig humor som ikke alltid har vært like representert i hans filmer.

Burtons faste hovedrolleinnehaver i Johnny Depp er igjen i førersetet. Enkelte kan kanskje synes at det begynner å bli nok av dette samarbeidet, men selv om karakteren som den stive og kalde vampyren Barnabas Collins ikke byr på så mange smil og ansiktsuttrykk at det gjør noe, er det likevel først og fremst i replikkene og de andre karakterene at variasjoner finnes. Øvrige karakterer tar nemlig litt av brodden fra Depp denne gang, uten at det på noen måte føles som dumt eller skuffende på Depps vegne. Både Helena Bonham Carters karakter som sær psykolog og ikke minst en fabelaktig Eva Green som ond og variert heks krydrer persongalleriet!

Slik sett henger ikke alt lenger bare på Johnny Depps skuldre, sånn som det var blant annet i den stive, plastiske og alt for dataanimerte dominerende ”Alice i Eventyrland” fra 2010. Det er derfor gledelig at Burton denne gang har gått tilbake til det litt mer gammeldags filmatiske. Det er i det hele tatt noe mye mer menneskelig interessant og drivende underholdende denne gang fra Mr.Burton. Persongalleriet med deres relasjoner og morsomme særegne trekk er altså en fryd å overvære, men også møtet mellom det gamle og moderne (70-tallet) byr på mang en morsom hendelse, misforståelser og et vittig manus!

Likevel, det er fremdeles først og fremst den visuelle og billedlige Tim Burton som igjen briljerer med sine nærmest oppslukende glossy, fargesprakende og perfeksjonistiske bilder. Setting, scenografi, sminke og atmosfære er så til de grader til fingerspissene perfekt godt gjort at vi nærmest griner av glede. Selv de (mange) etterpålagte effektene synes nærmest utelukkende ekte ut, noe som absolutt fremdeles i dag ikke alltid er så godt gjeldende som her! Spesielt sluttdelen eksploderer i samspill mellom alt dette kvalitetstunge visuelle og gir en meget effektiv finale.

Men, for det er et svakt irriterende men oppi dette positive. Karakter- og historiedelen synes ikke like velutviklet som det visuelle. Flere av karakterene kunne vært mer interessante og velutviklet all den tiden Depp og Green sine karakterer har fått. Det beste eksempelet gjelder en stor avsløring om datteren i huset, en overraskelse som kommer helt i slutten. Hva er dette?! Hvorfor har vi ikke fått hint om dette før i filmen?! Michelle Pfeiffers rolle er en gledelig karakter, men den skriker dessuten også litt etter noe ekstra.

Alt i fra en herlig 70-talls nostalgisk koloritt til den mørke dystre gotiske stilen er nærmest perfeksjonistisk gjengitt av Burton i ”Dark Shadows”. Regissøren står fremdeles som kongen av visuelle snadderfilmer, og denne gang treffer han også bedre med karakterene, som i utgangspunktet er ganske kalde, men likevel meget fargerike under overflaten. Det er imidlertid synd at alle ikke får la seg utfolde i like stor grad. Vi kunne ha ønsket oss og lære å kjenne flere karakterer bedre, for eksempel i en tv-serie om disse. Men, det er aldri et kjedelig øyeblikk i ”Dark Shadows”, til det er både handling, spenning og helheten godt gjennomarbeidet i alle ledd. Som kinounderholdning må Burton fremdeles sies å være en av de aller største, beste og særegne.