( - )

Vi følger patologene Tommy Tilden og Austin. De er far og sønn og jobber sammen. En kveld får de tildelt liket av en ung kvinne. De skal foreta en obduksjon av henne som de kaller Jane Doe. Hun har ingen synlige merker utenpå kroppen som kan tyde på en naturlig eller voldelig dødsårsak, og jo dypere patologene skjærer seg inn i Jane Doe, jo merkeligere funn finner de. Og natten blir lang og mer og mer marerittaktig, jo dypere de går inn i dette mysteriet…

Jeg har sett filmen en gang før, men gjennom noen dager med å ha sett alle Øvredals filmer ser jeg denne på nytt til slutt for å krone verket med en anmeldelse av den kule filmen. Alt starter med et A-4-hus der alt er blikkstille utenfor. Innenfor huset finner kriminalteknikerne fra politiet det som ser ut som et eldre ektepar som er blitt blodig myrdet. I tillegg finner de andre drepte personer. I kjelleren finner de en drept jente de ikke vet identiteten på. De kaller henne Jane Doe. Det viser seg også som om det ikke har vært innbrudd i huset, men heller som om de som var inne prøvde å bryte seg ut, men ble drept før de kom så langt. Dermed lurer du kanskje på hva som har skjedd? Det skal du heldigvis få svaret på gjennom filmen.

Den norske filmskaperen André Øvredal følger opp debutfilmen Trolljegeren med denne britiske effektive grøsseren, og gjør alt riktig i en svært annerledes og frisk andre film. Jeg elsker konseptet og manuset til Ian Goldberg og Richard Naing. De har skrevet en kul historie som danner et bra utgangspunkt for en grøsser. Øvredal klarer å naile stemningen i filmen og leverer en skrekkatmosfære som virkelig sitter i kroppen. Også lenge etter man har sett filmen. Det hele begynner med noe som kan virke typisk, men under obduksjonen blir ting rarere og rarere. Du aner at det er noe overnaturlig i gjerdet og jeg får nesten litt vibber av noe som skrekkforfatteren Stephen King kunne prestert å pennføre.

Det hele er ikke superoppfinnsomt og tar i bruk en rekke velkjente horror-triks. Likevel får vi en film som 'nailer' skrekkeffektene. Jane Doe er død i starten og blir obdusert. Denne obduksjonen ser utrolig overbevisende og kjølig ut. Patologene jobber som om dette skulle vært den mest vanlige oppgaven i verden å grave og kutte i en død kvinnekropp, men sannheten er at for dette fagfeltet, så representerer dette hverdagen deres, og dermed ikke så rart at de er såpass hardhudet og uberørt av hva de opplever i jobbens tjeneste. Du får også litt nikk til Frankenstein i det tordenskrallene hele veien høres utenfor når patologene jobber i den dunkle belyste kjelleren. Jane Doe er utrolig creepy som død og dette blir bare mer og mer skrudd til.

Filmen er handlingsmettet og skuespillet sitter. Brian Cox og Emile Hirsch er utsøkt og spiller hverandre gode. De spiller troverdig og overbevisende som far og sønn i patologyrket. De fører filmen som begynner nesten som et kjølig drama og utvikler seg til litt av et mareritt. Du får i starten en rekke ekle bilder av masse blodige indre organer av Jane Doe. Øvredal er god på å få film, manus og skuespillere til å spille på lag. Jeg skal ikke avsløre mer av moroa, annet enn at dette blir en skikkelig brutal skrekkfilm av et godt klassisk merke. Det gjør at jeg innimellom sitter anspent ytterst på stolen og tar inn det skrekkfilmen gir meg av inntrykk. Alt føles som å se en slags skrekkfilmversjon av Da Vinci Koden avgrenset i et rom med et lik i sentrum.

Konklusjon
Alt i alt er dette blant André Øvredals beste filmer. Han treffer godt på den mørke og urovekkende stemningsoppbygningen. Jeg elsker hvordan filmen tar mer og mer av og det visuelle uttrykket er svært gjennomført. Det er heller ikke lett å vite helt hvor dette skal ta veien, annet enn at det kommer til å bli noe skrekkelig. Musikken i filmen er også med på å 'naile' atmosfæren. Dette blir bare eklere og eklere jo mer de skjærer i liket. Det gjør at jeg blir med på skrekkleken til Øvredal hele veien til målet. Derfor kan jeg ikke si annet enn at Øvredal er dedikert til skrekk og gir oss litt av en oppvisning som viser at han er et hett norsk navn på skrekkhimmlen. Det hele begynner som klassisk krim, men vris i en noe mer overnaturlig retning etter hvert. Dette er både grotesk, skremmende og ytterst spennende. Horroren kommer krypende, så kan du bare lure på i hvilken form? Da må du nemlig se filmen selv. Jeg skal ikke avsløre annet enn at dette en solid skrekkfilm med en killer utvikling, selv om filmens slutte kommer noe bråere enn jeg hadde forventet.

[ Jeg leide filmen gratis på filmoteket.no ]