Svaret er både ja og nei.

Det filmen først og fremst skal ha ros for, er den totale mangelen på kynisme. Dette er en historie som oppriktig ønsker å fortelle noe varmt og menneskelig, og hjertet sitter fortsatt på rett sted. Babe er fremdeles den samme godhjertede grisen som tror det beste om alle, og filmen mister aldri helt kontakten med de verdiene som gjorde originalen så elsket.

Samtidig er dette også en langt mer kaotisk film. Faktisk virker det som om filmskaperne er fullt klar over det selv, ettersom flere av kapittelkortene som presenteres av de syngende musene nærmest kommenterer historiens egen galskap underveis. Problemet er at kaoset til slutt blir så omfattende at det tidvis tipper over i det anstrengende.

I tillegg tar filmen noen overraskende mørke vendinger. Enkelte scener har en tone som føles betydelig mer dyster enn det man kanskje forventer av en familiefilm, og man kan stille spørsmål ved om alt innholdet er like godt tilpasset det yngste publikummet som først og fremst utgjør målgruppen.

Det som kanskje skuffer mest, er imidlertid miljøskiftet. En stor del av sjarmen i den første filmen lå i de rolige, landlige omgivelsene på gården. Her flyttes handlingen i stedet til storbyen, men uten at byen egentlig føles som et virkelig sted. Vi får presentert en merkelig blanding av kjente landemerker fra hele verden, der Frihetsstatuen, Hollywood-skiltet og den ikoniske Kristus-statuen eksisterer side om side. Som om ikke det var nok, har filmskaperne valgt å kalle byen «Metropolis», et navn som gjør det vanskelig å ikke vente på at Superman skal komme flyvende inn for å redde dagen. Resultatet blir en setting som føles mer forvirrende enn magisk.