( + )

Vi skal tilbake til 1966 i Mississippi . Etter at en menneskerettighetsforkjemper blir drept får den svarte FBI-agenten Wayne Strider i oppdrag om å løse saken sammen med den hvite mafiamannen Greg Scarpa. De to får nok å stri med for å forene de vidt forskjellige måter å ‘få informasjon’ på. Scarpa bruker rå vold og tortur, imens Strider har tro på ordets makt. Men jo lenger inn i dette de kommer, jo mer koster dette for Strider og kona som befinner seg i stor fare, i det han røsker tak i en betent sak som involverer Ku Klux Klan-medlemmer…

For meg var det skuespiller Charles Bronson som introduserte meg for hevnfilmene og siden har vi fått Taken med Liam Neeson, som er vår tids hevnfilm. Denne gangen er hevnfilmen By Any Means basert på en virkelig sak fra Mississippi i 1966, så kan vi bare spekulere om det var helt slik saken ble løst, men vi får vite i ettertekstene hvordan alt gikk til slutt og også i fremtiden med de involverte.

Vi skal tilbake til en tid der de svarte var truet i samfunnet. Det er mye hat i begge leirer, men de hvite er vant til å få det som de vil og når fargede tar til orde for å kjempe for sine rettfulle rettigheter, så slåes det hardt ned på av ekstremister i Ku Klux Klan. Bak filmen står den afroamerikanske filmskaperen Elegance Bratton, som leverer en beinhard hevnfilm i samme skala som Charles Bronsons ‘Death Wish’, der Ku Klux Klan-medlemmene blir de ondeste skurkene. Alt er pennført av Sascha Penn, kjent fra Creed II, som har skapt manuset for filmen.

Igjen hvisker filmen ut grensen om hva som er rett og galt. Kan man svare med samme mynt når man skal drive etterforskning fra FBI? Vi er i alle fall sikker på at vi sympatiserer med de fargede, men etterforskningsmetodene som brukes her er svært spekulative. Det gjør at filmen føles sterk og ubehagelig, om hverandre. Verdiene og moralen blir med andre ord satt på prøve i en film som slår som en knyttneve i magen på deg.

I spissen for filmen finner vi Mark Wahlberg som den voldelige ‘bad ass’-en Greg Scarpa. Han gjør en passe uspiselig rolleprestasjon med en skjev nese, som råtass på ‘de godes’ side. Med seg har han Yahya Abdul-Mateen II som den i starten strenge FBI-agenten. Sammen har de en god kjemi som smitter over på publikumet. I andre profilerte roller treffer vi Nicole Behari og David Strathairn.

Jeg liker hvor effektivt filmen er fortalt og vi tidskoloritten fra midten av 1960-tallet er utført med god presisjon og kraft. Det tekniske er også på plass med både solid foto og en fengende filmfortelling. Så kan man spørre seg på hvor dine egne grenser går når man får presentert underholdning som sparker så hardt som dette. Filmen er nemlig temmelig voldelig, svært voldsom, sterk og hevngjerrig om hverandre.

Konklusjon
Mye sitter i By Any Means, men filmen kunne med fordel gjort enda mer med å utøve realisme i materialet. Likevel er dette en film jeg ikke glemmer å ha sett. Den er drøy som bare det og gjør innimellom vondt å se. Filmen skurrer også godt i rettferdighetsapparatet ditt, selv om du noen ganger må se bort, fordi filmens metoder blir både tvilsomme og tråkker over en moralsk grense. Om du vil se noe voldsomt er By Any Means en god film, for meg trekker jeg noe for at det mangler det siste lille ekstra i limet, selv om skuespillet og det tekniske trekker opp. Derfor får denne filmen en supersterk firer på terningen.

[ Jeg så filmen på Lagunen kino ]