Ved første øyekast skulle man tro at Ryan Reynolds er den soleklare bærebjelken her. Han spiller i stor grad den typen rolle vi kjenner ham for, med vittige replikker, sjarme og et konstant glimt i øyet. Det fungerer utmerket, og Reynolds leverer akkurat det publikum forventer. Den største overraskelsen er imidlertid Kenneth Branagh. Kjent for sine mange dramatiske roller viser han her en komisk side som får langt mer spillerom enn vi vanligvis ser. Resultatet er en prestasjon som stjeler flere av filmens beste øyeblikk.

Det som virkelig får filmen til å fungere, er samspillet mellom hovedrollene. Den usannsynlige bromancen mellom en amerikansk pilot og en tidligere KGB-agent kunne vært hentet rett ut av en klassisk 80-talls buddykomedie, og nettopp derfor føles den så naturlig innenfor filmens univers. Dynamikken mellom de to er både morsom og overraskende rørende, og gir historien et varmt hjerte bak all actionen.

Humoren sitter godt gjennom hele filmen, men Mayday lykkes også på actionfronten. Kampscenene er energiske og oversiktlige, og filmen vet når den skal lene seg inn i komedien og når den skal la spenningen få dominere. Dette gjør at den aldri føles ensformig, selv om handlingen i utgangspunktet er ganske ukomplisert.

Estetikken fortjener også ros. Filmskaperne har gjort en imponerende jobb med å gjenskape Sovjetunionen på 1980-tallet. Slitne østblokkbygninger, tidstypiske biler og grå industriområder bidrar til å skape en autentisk følelse av tid og sted. Det føles nærmest som en liten tidsreise, og produksjonsdesignet gir filmen en identitet som løfter helhetsinntrykket ytterligere.

Mayday er kanskje ikke ute etter å revolusjonere filmhistorien, men den vet nøyaktig hva den ønsker å være: en morsom, hjertevarm og underholdende actionkomedie. Takket være sterk kjemi mellom hovedrollene, solid humor og en gjennomført visuell stil leverer den langt mer enn man vanligvis forventer av en strømmefilm.

God underholdning og et av de bedre strømmeslippene på lenge.