Når man ser filmen på nytt etter nærmere to tiår med stadig større og mer spektakulære superheltfilmer, blir man minnet på noe viktig: Det er fullt mulig å lage en fantastisk superheltfilm uten å måtte redde hele universet. Iron Man opererer på en langt mindre skala enn mange av filmene som fulgte, og nettopp derfor fungerer den så godt.

Faktisk føles ikke filmen spesielt «superheltaktig» i tradisjonell forstand. Snarere fremstår den som et solid actioneventyr der hovedpersonen tilfeldigvis går rundt i en høyteknologisk rustning. Historien er jordnær, fokusert og drevet av karakterene fremfor stadig større eksplosjoner og trusler.

For mange av oss her i Norge var Iron Man heller ikke blant de mest kjente tegneseriefigurene før filmen kom. Karakterer som Spider-Man, Batman, Superman og Hulken hadde langt større fotfeste i populærkulturen. Likevel lykkes filmen umiddelbart med å få publikum til å investere seg i Tony Stark. Mye av æren for dette tilhører Robert Downey Jr., som leverer en prestasjon så karismatisk at man ofte er mer interessert i mannen bak masken enn selve superhelten.

Det er også noe av filmens største styrke. Tony Stark er ikke en helt fordi han har en rustning. Rustningen er bare et verktøy. Det er hans personlige reise, feiltrinn og forsøk på å bli et bedre menneske som gir filmen tyngde. Det gjør ham til en langt mer interessant hovedperson enn mange av de mer tradisjonelle helteskikkelsene vi er vant til.

Actionsekvensene holder fortsatt høy kvalitet, skuespillet er gjennomgående solid, og humoren treffer akkurat slik den skal. Filmen er morsom uten å bli parodisk, samtidig som den aldri blir så gravalvorlig at den mister underholdningsverdien. Det er en vanskelig balansegang som mange filmer i sjangeren fortsatt sliter med.

Det er også verdt å huske at Iron Man kom i en tid der superheltfilmer ofte befant seg i ytterpunktene. På den ene siden hadde man Christopher Nolans mørke og alvorlige Batman-filmer, og på den andre siden de mer overdrevne og campy Batman-filmene fra Joel Schumacher. Iron Man fant en gyllen mellomvei som kombinerte humor, action og karakterutvikling på en måte som føltes frisk og moderne.

Gjensynet bekreftet egentlig bare det jeg allerede visste: Iron Man holder seg imponerende godt. Faktisk vil jeg påstå at den blir litt bedre for hver gang man ser den. Kanskje fordi man lettere ser hvor mye av det som senere gjorde Marvel-universet til en suksess, allerede var på plass her.

Iron Man er ikke bare starten på MCU. Det er fortsatt en av de beste filmene universet har produsert.