Etter fem filmer med oppbygging, introduksjoner og små brikker som gradvis falt på plass, ledet Marvel frem til det som på mange måter var den første filmhendelsen av sitt slag. Superheltfilmer var selvsagt ikke noe nytt i 2012, og vi hadde også sett filmer med etablerte superheltteam tidligere. Det unike med The Avengers var at karakterene først fikk sine egne filmer og utviklingsbuer før de ble samlet i én stor crossover. Det høres selvfølgelig vanlig ut i dag, men den gangen var det et dristig eksperiment som ingen visste om faktisk kom til å fungere.

Resultatet ble en milepæl for hele sjangeren.

Filmen plukker opp tråden direkte fra Thor, og overgangen føles både naturlig og sømløs. Samtidig har The Avengers en helt annen energi enn forgjengeren. Der Thor var preget av mytologisk drama og kongelig alvor, er dette en rendyrket popcornfilm med høy puls, skarp humor og et fokus på samspillet mellom karakterene.

Det er nettopp dynamikken som gjør filmen så spesiell. For første gang ser vi Iron Man, Captain America, Thor, Hulk, Black Widow og Hawkeye dele skjerm, og det oppstår gnister nærmest umiddelbart. Disse menneskene har vidt forskjellige personligheter, verdier og arbeidsmetoder, og store deler av underholdningen ligger i å se dem krasje inn i hverandre. Joss Whedon forstår dette til fulle og lar karakterene få rom til å skinne både individuelt og som gruppe.

At filmen samtidig klarer å gi hver enkelt helt sine egne minneverdige øyeblikk, er en imponerende prestasjon. Ingen føles overflødige, og alle bidrar med noe viktig til historien. Det er en balansekunst som mange senere ensemblefilmer har forsøkt å kopiere, men få har klart like elegant.

Når handlingen kulminerer i slaget om New York, får vi en av de mest ikoniske actionsekvensene i moderne blockbusterfilm. Byen blir nærmest jevnet med bakken, og skalaen er enorm. Likevel mister filmen aldri oversikten. Der andre storfilmer noen ganger drukner publikum i eksplosjoner og digitalt kaos, vet The Avengers akkurat når den skal gi gass og når den skal holde igjen. Resultatet er action som føles stor uten å bli utmattende.

Det som kanskje imponerer mest ved et gjensyn, er hvor godt filmen fortsatt fungerer. Mye av æren går til manuset, humoren og karakterarbeidet. Dette er ikke bare en film om å redde verden; det er en film om å samle sterke personligheter til et lag og få publikum til å elske hvert eneste minutt av det.

The Avengers er ikke bare kulminasjonen av Marvels første fase. Den satte også standarden som alle andre filmuniverser har forsøkt å måle seg mot siden. Noen har kommet nær, men få har klart å gjenskape følelsen av å være vitne til noe helt nytt.

Konklusjon: En nær perfekt superheltfest som leverer på alle fronter og fortsatt står som en av de viktigste filmene i sjangerens historie.