Den første Tottori! Sommeren vi var alene traff meg aldri helt. Jeg opplevde den som litt for stillferdig og intetsigende, og gikk derfor inn i denne oppfølgeren med ganske lave forventninger. Det viste seg å være en solid feilvurdering. Tilbake til Tottori er nemlig en film som fikk meg til å møte meg selv i døra, spise ordene mine og be om en ekstra porsjon humble pie.

Seks år har gått siden sist, og både Vega og Billie har blitt eldre. Viktigst av alt: livet har skjedd. Allerede i filmens åpning merker man at tonen er vesentlig mørkere og mer sårbar enn i forgjengeren. Familien er preget av utfordringer, og Vega sliter psykisk. Det er et tema filmen tar på alvor uten å bli tung eller moraliserende.

Det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var hvordan filmen skildrer dette gjennom øynene til Billie. Mange filmer forteller historier om personen som sliter, men her er det også stort fokus på hvordan det påvirker menneskene rundt. Spesielt forholdet mellom søsken står sentralt. Har man søsken selv, og kanskje opplevd at noen man er glad i har hatt det vanskelig, er det mye her som treffer overraskende hardt.

På mange måter er dette en film om kjærlighet, men ikke den romantiske typen. Dette er først og fremst en historie om søskenkjærlighet.

Når Vega blir innlagt, nekter Billie å gi opp håpet om å hjelpe henne. Bevæpnet med et gammeldags analogt kamera legger hun ut på en reise tilbake til stedet der de to søstrene en gang opplevde noe helt spesielt sammen. Planen hennes er enkel, barnlig og rørende: Hun vil ta bilder, samle minner og lage en fotobok som kanskje kan hjelpe Vega til å finne tilbake til noe av det hun har mistet.

Reisen fører Billie gjennom møter med mange forskjellige mennesker. Ikke alle hun treffer har gode hensikter, men heldigvis møter hun også varme, omsorgsfulle og hjelpsomme personer som minner oss om at verden ikke bare består av problemer og motgang. Filmen klarer derfor å balansere det tunge med et grunnleggende håp som løfter historien.

Selv om handlingen på overflaten handler om Billies reise, føles det samtidig som om vi følger en reise for Vega. De to historiene er uløselig knyttet sammen, og det er nettopp relasjonen mellom søstrene som gir filmen dens emosjonelle tyngde.

Det var denne delen som ga meg den velkjente klumpen i halsen. Filmen tør å ta opp vanskelige temaer, men gjør det med en varme og oppriktighet som føles ekte. Samtidig glemmer den aldri å være underholdende. Små doser humor er strødd utover historien, akkurat nok til å bevare sjarmen og hindre at stemningen blir for tung.

Ja, dette er en barne- og familiefilm. Likevel traff den meg, som i utgangspunktet faller langt utenfor målgruppen, mye hardere enn jeg hadde forventet. Den er sår, vakker og oppriktig rørende på en måte som få norske familiefilmer klarer.

Og de kyniske tankene jeg hadde om nepotisme etter den første filmen? Dem legger jeg gladelig bort.

Tilbake til Tottori er rett og slett nydelig.

Konklusjon: En varm, rørende og overraskende sterk oppfølger som overgår originalen på nesten alle områder.