Vi møter den 29 år gamle Maja. Etter en stor knekk i artistlivet har hun krøpet tilbake til det trygge jenterommet hos moren. Majas mor ordner også jobb til datteren på den lokale videregående skolen. Den selverklærte mislykkede artisten Maja prøver å finne seg selv på nytt, men det er ikke enkelt når tilværelsen virker så meningsløs og helt uten retning. Heldigvis har hun gode kollegaer på skolen og en mor som bryr seg om og støtter henne. Vi følger Majas liv i en strevende tid i livet…

Mange unge i dag sliter med for store forventninger til livet. Alt har voldsomt momentum og mange møter veggen eller faller av livskarusellen. Denne filmen fanger det og handler også om depresjon, å finne sin plass i voksenlivet og litt om minner fra barndommen. Filmen er særdeles god på å speile hverdagen på naturlig vis uten å falle for å skru ting til for mye på romantisk eller komisk vis. Du føler med andre ord virkelig at du er flue på veggen i hovedpersonens liv.

Filmen starter med at vi får se hovedpersonen være eksamensvakt. Det er en oppgave som åpenbart kjeder henne. Vi skjønner at det er noe med hovedpersonen, men vi får vite ting i bruddstykker. Verden har krasjet for hovedpersonen. Moren kjenner ikke igjen datteren. Hun viker litt fjern i starten og gjør seg selv til uvenn med hele verden. Vi får også se hvordan moren setter datterens opplevelser under tvil og snur alt det negative til positive ting. Vi får høre at Maja fant noe som falt naturlig for henne, og lagde musikk i stedet for å møte folk. Vi får også se litt av oppveksten og se hennes søken etter å finne sin identitet.

Eivind Landsvik gjør en brakdebut med Lave forventninger. Han har laget en veldig nedpå film som har mye å spille på og har stor dybde i det den forsøker seg på. Jeg liker også filmspråket til Landsvik og dette er en film som gjør seg flid med både kameraføringer, klipp og musikk. Fotoet føles nært og personlig. Det er tidvis mye klipp, særlig i montasjer som beskriver hovedpersonen og musikk-karrieren hennes. Du får en nedtonet synthaktig musikk med seige toner gjennom filmen.

Skuespillet sitter også. Marie Ulven imponerer stort i sin debutfilm. Hun spiller utrolig overbevisende i hovedrollen og har en naturlighet i skuespillet. Ulven viser mye følelser gjennom ansiktet og kroppsspråket og viser at hun er dønn troverdig som musikkartist, som også er hennes ekte virke under artistnavnet girl in red. Du treffer også Tone Beate Mostraum, kjent fra Kampen om Tilværelsen, som moren til Maja. Som et annet friskt pust i filmen får du Anders Danielsen Lie og Snorre Kind Monsson som kollegaer på skolen. Vi følger også den fargede elven som elsker å danse, lekent spilt av Embla Berntsen Stridbeck.

Det er rolig pustetempo i filmen og vi føler på retningsløsheten til hovedpersonen. Det kuleste med filmen er å føle på mellommenneskelige relasjoner som 'nailes' av treffende og dyktige skuespillere. Jeg liker også humoren som kommer i form av lek i hverdagen og kule replikker. Du får også noen ‘kleine’ situasjoner og friske samtaler om Michael Manns Heat og med noen andre referanser sneket inn til andre store filmverk. Filmen byr også på vakker natur i badescene og fuktige utelivsscenene tar tempen på byen, men ellers er det mest hverdagen som krasjer for hovedpersonen.

Konklusjon
Jeg visste ingenting om filmen og hadde lave forventninger, men dette innfridde så til de grader. Dette var en slik film jeg trengte i dag. Det er bra dybde i handlingen og jeg suges inn i det filmen gir meg. Lave forventninger nærmest flyter av gårde. Det er et veldig hverdagslig driv i filmen i et kvalitetsdrama som gjør sine saker meget tilfredsstillende. Med et vakkert foto og mye filmfortellerkraft er dette en film det er lett å bli glad i, også selv om starten er retningsløs for oss tittere også, men heldigvis føler vi med hovedpersonen og forstår henne mer og mer i løpet av filmen. Musikken er også en viktig del av filmen og artisten kommer mer til syne utover i filmen. Det er mye følelser i filmen og du får en smak på livet i en depressiv hverdag, men livet blir litt lysere og slutten føles som et fint punktum, uten å utbrodere for mye.

[ Jeg så filmen på Laguen Kino ]