Jeg må innrømme at utgangspunktet i seg selv fikk meg til å trekke på smilebåndet. Det er noe iboende komisk ved at akkurat Spiralis skal få en stor spillefilm. Etter å ha vært lite begeistret for filmatiseringen av Viggo, gikk jeg derfor inn med ganske lave forventninger og en viss skepsis.

Heldigvis ble jeg positivt overrasket.

Der Viggo ofte føltes tung og traust i humoren, sitter komikken langt bedre her. Filmen har et høyere tempo, bedre flyt og en energi som gjør at den sjelden står stille. Samtidig bidrar det fargerike uttrykket og den lekne visuelle stilen til å gi filmen en sjarm som er vanskelig å mislike. Og ja, Spiralis selv er så søt at det nesten er umulig å ikke smelte litt.

Forviklingene står nærmest i kø, og mange av dem er genuint morsomme. Det føles faktisk ganske forfriskende i en tid hvor virkelig vellykkede komedier ikke akkurat vokser på trær. Filmen omfavner det kaotiske premisset sitt fullt ut og får mye ut av situasjonene den setter karakterene i.

Jeg satte også stor pris på referansene til klassiske filmer. Særlig koblingene til E.T. er umulige å overse. Ikke bare minner deler av historien om Steven Spielbergs ikoniske familiefilm, men filmen byr også på en sekvens som føles som en direkte hyllest til en av de mest berømte scenene i E.T.. For en nostalgiker som undertegnede er slikt vanskelig å motstå. Også Top Gun får en liten, morsom hilsen underveis, om enn i en langt mer parodisk form.

Det eneste jeg stusser litt over, er markedsføringen av filmen som en ren barnefilm. I Norge vises den kun i dubbet versjon, noe som i seg selv er en litt sær opplevelse når man ser skuespillere som Jean Reno snakke norsk.

Grunnen til at jeg reagerer på dette, er at deler av humoren virker minst like rettet mot ungdom og voksne. Enkelte vitser beveger seg inn på områder som barn sannsynligvis ikke engang oppfatter, mens de eldre i salen ler godt. Jeg tviler ikke et sekund på at filmen fungerer fint for yngre publikummere, men jeg tror samtidig at distributøren undervurderer hvor mye glede voksne kan ha av denne også.

Alt i alt var dette en langt bedre opplevelse enn forventet. Spiralis er kanskje ikke en ny komedieklassiker, men den er morsom, sjarmerende og full av smittende energi. Ikke minst har den gjort meg langt mer positiv til fremtidige filmatiseringer av belgiske og franske tegneserier.

Konklusjon: En overraskende morsom og sjarmerende familiekomedie som lykkes bedre enn flere av sine tegneserieforgjengere.