Samtidig tilhører jeg generasjonen som vokste opp med Wonderwall på radioen, på TV og omtrent overalt ellers. Selv om musikksmaken min på den tiden kanskje helte mer mot eurodance enn britpop, fikk jeg definitivt min dose Oasis. Det er derfor vanskelig å være helt likegyldig til historien om Gallagher-brødrene, og ikke minst det faktum at de faktisk har funnet veien tilbake til hverandre.

For la oss være ærlige: En stor del av fascinasjonen rundt Oasis har alltid handlet om mer enn musikken. Noel og Liam Gallagher har i årevis vært nesten like berømte for konfliktene sine som for låtene sine. De har fremstått som arrogante, kranglete og tidvis ganske uspiselige, men også ekstremt underholdende. Det er noe av dette filmen fanger så godt.

Overraskende nok er det Noel som tidlig virker mest skeptisk til forsoningen. Etter hvert som filmen utvikler seg, ser vi imidlertid hvordan den skepsisen gradvis erstattes av respekt, varme og en genuin takknemlighet for hva de har oppnådd sammen. Det blir tydelig at forholdet mellom dem er langt mer komplisert enn den offentlige fortellingen om to brødre som ikke tåler trynet på hverandre.

Noe av det mest underholdende er når de deler intervjuer og scener sammen. Dynamikken mellom dem er umiddelbart gjenkjennelig. De ler av hverandre, erter hverandre og kommer med kommentarer som er både sylskarpe og svært morsomme. Og ikke minst: Publikum ler med dem. Det gir filmen mye av personligheten og sjarmen den trenger.

Men filmen handler heldigvis ikke bare om Noel og Liam. Den bruker også mye tid på fansen, og det er her den får sitt emosjonelle tyngdepunkt. Vi får se hvor mye Oasis faktisk betyr for mennesker, og hvor sterkt forhold mange har til musikken deres. Enkelte historier er både morsomme og rørende, som fanen som er så begeistret for Paul "Bonehead" Arthurs at hun har oppkalt hunden sin etter ham.

Et av filmens sterkeste øyeblikk handler om hvordan Don't Look Back in Anger utviklet seg til noe langt større enn bare en hitsingel. Sangen fikk en spesiell betydning for befolkningen i Manchester etter terrorangrepet på Ariana Grande-konserten i 2017, da folk samlet seg i gatene og sang nettopp denne låten. Slike sekvenser minner oss om hvorfor musikk kan bety så mye for mennesker, og hvorfor enkelte sanger får en plass i kulturhistorien som strekker seg langt utover hitlistene.

For meg, som ikke er blant de mest dedikerte Oasis-fansene, er det nettopp disse lagene som gjør filmen interessant. Den fungerer både som en historie om forsoning, om fanskap og om hvilken plass musikk kan ha i folks liv.

Hvis jeg skal være litt kritisk, synes jeg likevel filmen blir noe ensidig i fokuset sitt. Det er naturlig at gjenforeningen står i sentrum, men jeg skulle gjerne sett et dypere blikk på Oasis' komplette historie. Filmen nøyer seg ofte med korte tilbakeblikk når jeg egentlig ønsket en mer omfattende dokumentar om hele reisen, fra starten av karrieren til konfliktene, bruddet og veien tilbake.

Jeg må også innrømme at de mange konsertsekvensene til slutt ble litt vel dominerende for min smak. Oasis har utvilsomt mange sterke låter, men som liveopplevelse opplever jeg uttrykket deres som mindre variert enn enkelte andre store band. Dermed mistet filmen litt momentum i enkelte partier.

Likevel er det et godt tegn at jeg satt igjen med lyst til å lære mer. Filmen klarer å vekke interessen min for et band jeg i utgangspunktet bare hadde et perifert forhold til, og det er i seg selv en prestasjon.

Konklusjon: En underholdende og varm dokumentar om forsoning, brorskap og betydningen Oasis har hatt for millioner av mennesker. Jeg skulle gjerne sett et dypere dykk i hele bandets historie, men filmen er mer enn engasjerende nok til å gjøre meg nysgjerrig på resten.