I forkant av at vi får Avengers: Doomsday senere i år, har Marvel og Disney valgt å relansere det som fortsatt står som kronjuvelen i MCU: Avengers: Endgame. Denne nye Encore-utgaven markedsføres som «essential viewing» takket være nye scener som knytter filmen tettere til det som kommer videre. Det er et smart trekk.

Når det er sagt, skal jeg være ærlig: Jeg ville gått på kino for å se denne filmen igjen uansett.

Avengers: Endgame er en av de sjeldne filmene som ikke bare har høy gjensynsverdi, men som faktisk blir bedre jo bedre man kjenner den. Ja, de spektakulære øyeblikkene, de store slagene og all fanservicen er fantastiske. Men det er ikke derfor filmen fungerer så godt som den gjør.

Det som gjør Endgame spesiell er at den har substans.

Dette er ikke bare en historie om helter som slåss mot skurker. Det er en historie om sorg, tap, traumer, håp og det å finne styrken til å gå videre når alt virker håpløst. Allerede i åpningsscenen med Clint Barton og familien hans etableres dette. Scenen treffer fortsatt som et knyttneveslag rett i magen, selv mange år etter filmens opprinnelige premiere. Vi vet hva som kommer, og nettopp derfor gjør det enda mer vondt.

Gjennom hele filmen utforskes hvordan karakterene håndterer konsekvensene av nederlaget i Infinity War. Noen forsøker å gå videre. Andre klarer det ikke. Flere er fanget i skyldfølelse, sorg eller følelsen av å ha sviktet. Det gir filmen en emosjonell tyngde som få andre storfilmer i samme størrelse kan matche.

Samtidig fungerer Endgame som et kjærlighetsbrev til hele Marvel-universet. På samme måte som Tilbake til fremtiden Part II sender den karakterene tilbake til hendelser vi allerede kjenner, og lar oss se dem fra nye perspektiver. Det er lekent, nostalgisk og utrolig underholdende, men også overraskende følelsesladet.

For meg er møtet mellom Thor og moren Frigga et av filmens sterkeste øyeblikk. Thor vet at han snakker med henne på hennes siste dag i live, og at han snart må miste henne igjen. Hvis man selv har opplevd å miste en forelder, er det vanskelig å ikke kjenne seg igjen i ønsket om bare én siste samtale. Én siste mulighet til å si det man ikke fikk sagt.

Så er det klimakset.

Hva kan man egentlig si som ikke allerede er sagt?

Slaget som avslutter filmen er fortsatt noe av det mest episke som noensinne har blitt vist på et kinolerret. Selv etter utallige gjensyn er det umulig ikke å få gåsehud. Hvert eneste øyeblikk er bygget opp gjennom mer enn ti år med historiefortelling, og publikum får betalt tilbake med renter.

Skuespillerprestasjonene er gjennomgående fantastiske. Naturligvis er mye av det emosjonelle tyngdepunktet knyttet til Robert Downey Jr. som Tony Stark, og med god grunn. Han leverer noen av de sterkeste øyeblikkene i hele MCU.

Men hvis jeg skal trekke frem filmens virkelige hjerte og sjel, må det være Jeremy Renner som Clint Barton og Scarlett Johansson som Natasha Romanoff. Ingen av karakterene bærer mer bagasje inn i denne historien enn de to. Deres vennskap, lojalitet, traumer og villighet til å ofre alt for dem de bryr seg om tilfører filmen en menneskelighet som løfter den langt over vanlig superheltunderholdning. Mange av filmens mest gripende øyeblikk kommer nettopp gjennom dem.

Og så må vi selvfølgelig snakke om de nye scenene.

De er rett og slett gull. Ikke bare fungerer de som en bonus for dem som kjenner filmen ut og inn fra før, men de bygger også opp forventningene til Avengers: Doomsday på akkurat den måten de skal. De gir følelsen av at denne historien fortsatt ikke er ferdig, og at noe stort er i ferd med å begynne på nytt.

Jeg er så begeistret for denne filmen at jeg nesten går tom for superlativer.

Avengers: Endgame er ikke bare den beste Marvel-filmen. For meg er den rett og slett den beste kinoopplevelsen jeg noen gang har hatt.

Konklusjon: Et mesterverk av en blockbuster, et følelsesladet kjærlighetsbrev til MCU og fortsatt den ultimate superheltfilmen.