For meg handler de om noe overraskende menneskelig.

Der jeg ofte leter etter det menneskelige aspektet i filmene jeg ser, opplever jeg at American Pie fungerer som et slags speilbilde av egen ungdomstid. Selvsagt er situasjonene skrudd opp til det absurde, og de fleste av oss har heldigvis unngått de aller mest katastrofale opplevelsene Jim havner i. Men under all overdrivelsen finnes det noe gjenkjennelig. Vennskap, usikkerhet, hormonelt kaos, lojalitet og den evige jakten på å finne sin plass i livet er temaer som har vært til stede siden den første filmen.

I American Pie: Reunion får dette et nytt lag. Nå handler det ikke lenger bare om å være ung, men om å se tilbake på ungdommen når man har blitt voksen. Om å innse at livet kanskje ikke ble helt slik man så for seg, og om å lengte litt tilbake til en tid da alt virket enklere.

På mange måter kunne dette nesten vært en biografi om min egen generasjon. Vel, bortsett fra at jeg aldri har klart å rote meg opp i like mange pinlige situasjoner som Jim.

Stifler er fortsatt filmseriens store komiske våpen. Han er høylytt, usmakelig, hensynsløs og tidvis komplett umulig å holde ut. Likevel er det vanskelig å overse at det finnes noe trist bak fasaden. Under drittsekk-imaget skjuler det seg en karakter som desperat ønsker å bli likt og inkludert. Det er nettopp denne kombinasjonen som gjør ham morsom, men også mer interessant enn han kanskje får æren for.

Det som gjør American Pie spesiell er heller ikke sexvitsene, nakenheten eller de mest ekstreme påfunnene. Det er relasjonene mellom karakterene. Dynamikken mellom Jim, Kevin, Oz, Finch og Stifler føles fortsatt genuin, og filmen forstår at publikum først og fremst kommer tilbake for å treffe gamle venner igjen.

En annen figur som fortjener ekstra oppmerksomhet er Eugene Levy som Noah Levenstein. Gjennom hele filmserien har han vært den mest stabile tilstedeværelsen, og kanskje også den mest likandes karakteren. Denne gangen får han vise litt mer sårbarhet enn tidligere, samtidig som han beholder den oppriktige og smått hjelpeløse evnen til å gi Jim råd som både er kjærlige og fryktelig kleine. Og når han først får i seg litt alkohol, minner han oss på hvorfor han er en av filmseriens største komiske hemmelige våpen.

Filmen gjør også mye riktig ved å hente tilbake flere av karakterene fra den første filmen. Ikke alle får like mye skjermtid, men de bidrar til å gjøre dette til den nostalgifesten den ønsker å være. Det er et gjensyn med både mennesker og minner.

Kanskje er det nettopp det som er filmens sterkeste kort.

Det mest menneskelige ved American Pie: Reunion er at vi som tilhører målgruppen, på mange måter er disse karakterene. Vi har blitt eldre, fått mer ansvar og lagt ungdomslivet bak oss. Men en liten del av oss savner fortsatt tiden da verden virket litt enklere og vennene alltid var rett rundt hjørnet.

Dette ble derfor en dobbel gjensynsglede for meg: Gjensynet med filmen, og gjensynet med hele universet.

Konklusjon: En varm, morsom og overraskende treffende gjenforeningsfilm som forstår at publikum ikke bare er ute etter latter, men også etter følelsen av å møte gamle venner igjen.