Du spiller hovedrollen i en av tidenes mest elskede ungdomsfilmer.

Og så lager du Teen Wolf ved siden av.

Teen Wolf fremstår i dag først og fremst som et produkt av sin tid. Det er ikke nødvendigvis negativt. Tvert imot kan det være ganske sjarmerende å se filmer som fungerer som små tidskapsler fra 80-tallet, komplett med basketball, tenåringsdrama, store frisyrer og en naivitet som virker nesten umulig i dag.

Problemet er bare at nostalgi ikke automatisk gjør en film god.

Historien er ekstremt enkel, og det trenger i utgangspunktet ikke være et problem. Mange av de beste ungdomsfilmene fra 80-tallet er bygget på relativt enkle premisser. Utfordringen med Teen Wolf er at den aldri helt virker interessert i å utvikle ideene sine. Filmen presenterer et spennende utgangspunkt når Scott oppdager at han er en varulv og får vite at dette er noe som går i arv i familien. Men i stedet for å utforske hva dette egentlig betyr, haster filmen raskt videre til basketballkamper og popularitet på skolen.

For meg blir dette litt for tynt. Manuset stiller spørsmål det aldri bryr seg om å svare på. Hvor kommer disse evnene fra? Er det en forbannelse? Hvordan påvirker dette familien? Slike ting blir i stor grad ignorert.

Når Scotts far nærmest leverer en «with great power comes great responsibility»-tale, er det vanskelig å ikke trekke på smilebåndet. Problemet er at det store ansvaret i denne filmen tilsynelatende handler om å bli skolens beste basketballspiller. Som fan av underdog-filmer som Rocky, The Karate Kid og Rudy burde dette vært midt i blinken for meg, men her blir det tidvis så corny at det nesten tipper over i parodi.

Troverdigheten er heller ikke filmens sterkeste side. At Scotts medelever nærmest umiddelbart aksepterer at han forvandles til en varulv uten å bli nevneverdig skremt, krever en god porsjon velvilje fra publikum. Det samme gjelder fraværet av voksne, myndigheter eller andre som kanskje ville reagert litt sterkere på situasjonen.

Men igjen, dette er 80-tallsfilm. Noen ganger må man bare skru av den kritiske delen av hjernen og akseptere premisset.

Et annet tidsbilde som er vanskelig å overse, er castingen. Jeg vet at det var vanlig på denne tiden, men det er tidvis ganske distraherende hvor lite tenåringer disse «tenåringene» faktisk ser ut som. Flere av dem ser ut som de kunne hatt fast jobb, boliglån og familie ved siden av skolegangen.

Man kan selvfølgelig lese filmen som en allegori for puberteten. Scott gjennomgår kroppslige forandringer, blir usikker på identiteten sin og må lære å akseptere seg selv. Men ærlig talt er jeg usikker på hvor bevisst dette egentlig var fra filmskapernes side. Filmen virker mer opptatt av å lage en lettbeint komedie enn å utforske slike temaer i særlig dybde.

Likevel finnes det én grunn til at filmen fortsatt er verdt å se.

Michael J. Fox.

Selv i en relativt middelmådig film er det umulig å ikke la seg sjarmere av ham. Han har karisma, komisk timing og en naturlig tilstedeværelse som løfter materialet flere hakk. Mange av trekkene som senere skulle gjøre ham til et popkulturelt ikon er allerede på plass her, og han holder filmen flytende også når manuset ikke gjør ham noen tjenester.

Teen Wolf er langt fra noen glemt klassiker, men heller ikke den katastrofen enkelte vil ha den til å være. Den er ujevn, tidvis ganske tynn og full av logiske hull, men også sjarmerende på en måte som bare en ekte 80-tallsfilm kan være.

Konklusjon: En middelmådig, men nostalgisk og sjarmerende tenåringskomedie som først og fremst er verdt å se for Michael J. Fox.