Drishyam fra 2015 er riktignok en Bollywood-film, men også en nyinnspilling av den malayalamspråklige originalen med samme navn. Bare det er nok til å gjøre begrepene litt forvirrende for utenforstående.

Selv om jeg ofte trekkes mot indiske actionfilmer når jeg først skal utforske filmindustrien der, er det noe utrolig forfriskende med indiske filmer uansett sjanger. De følger ofte helt andre spilleregler enn det vi er vant til fra vestlige produksjoner, og Drishyam er et prakteksempel på nettopp dette.

Filmen følger Vijay Salgaonkar, en familiefar som driver et lokalt kabelselskap og bruker store deler av fritiden på å se film. Det høres kanskje ikke ut som det mest spennende utgangspunktet for en thriller, men nettopp denne filmbesettelsen viser seg å bli historiens mest geniale grep. Når familien havner i en situasjon som truer med å ødelegge alt de har, begynner Vijay å bruke kunnskapen han har plukket opp fra hundrevis av filmer til å konstruere en plan som kan redde dem.

For en filmnerd som meg traff dette umiddelbart.

Katt-og-mus-leken mellom Ajay Devgns Vijay og Tabus nådeløse politileder er noe av det mest fascinerende jeg har sett i en thriller på lenge. Begge karakterene er intelligente, begge har sterke motivasjoner, og filmen klarer på imponerende vis å få publikum til å forstå begge sider av konflikten.

Det mest interessante er at filmen stadig stiller spørsmålet:

Hvor langt er du villig til å gå for å beskytte menneskene du elsker?

Og Drishyam går svært langt i forsøket på å besvare det spørsmålet.

Filmen er så effektiv i historiefortellingen sin at man etter hvert tar seg selv i å heie på karakterer som objektivt sett gjør ting man vanligvis ikke ville akseptert. Hver løgn, hver omvei og hver manipulering føles forståelig fordi motivasjonen hele tiden er forankret i familiens overlevelse. Det er sjelden en thriller klarer å få publikum til å sympatisere så sterkt med mennesker som befinner seg på feil side av loven.

Det som virkelig løfter filmen opp på et ekstra nivå, er hvor smart den er. Hver gang man tror man har gjennomskuet hva som kommer til å skje, trekker filmen fram et nytt kort fra ermet. Plottet består av lag på lag med detaljer som gradvis faller på plass, og det er umulig å ikke la seg imponere over hvor nøye konstruert historien er.

Dette er rett og slett en av de beste «hvordan slippe unna med et mord»-thrillerne jeg har sett.

Som så mange andre indiske filmer er spilletiden lang. Men i motsetning til enkelte episke produksjoner som kan føles tunge underveis, opplevde jeg aldri Drishyam som lang. Tvert imot. Filmen er så engasjerende og spennende at minuttene flyr av gårde.

Kanskje hjalp det også at handlingen utspiller seg i Goa. Etter selv å ha vært der relativt nylig, ga omgivelsene og atmosfæren historien en ekstra dimensjon for meg. Det føltes nesten som å besøke stedet på nytt, bare med betydelig høyere innsats enn sist.

Og tro det eller ei:

Ikke ett eneste sang- og dansenummer.

Det alene vil nok overraske mange som fortsatt tror at alle indiske filmer følger den samme oppskriften.

Konklusjon: En intelligent, nervepirrende og følelsesmessig engasjerende thriller som konstant ligger ett skritt foran publikum. Dette er et mesterlig eksempel på hvor sterk indisk historiefortelling kan være når den er på sitt beste.