For dette er ikke bare en filmatisering av en kjent kriminalsak. Dette er fortellingen om Benjamin Hermansen, en 15 år gammel gutt som ble drept på Holmlia i 2001 fordi han hadde mørk hudfarge. I dag ville han vært over 40 år gammel. I stedet står navnet hans igjen som en påminnelse om et av de mørkeste kapitlene i nyere norsk historie.

Da jeg så filmen, slo det meg hvor ubehagelig nært dette fortsatt føles. På den ene siden virker hendelsen som et ekkelt gufs fra fortiden. På den andre siden er det faktisk bare litt over 25 år siden den fant sted. Det gjør historien både vond og relevant.

Ut fra det vi allerede vet om saken, presenterer ikke filmen nødvendigvis mange nye opplysninger. Men det er heller ikke poenget. Dette er ikke en undersøkende dokumentar som prøver å avdekke ukjente detaljer. Dette er en film som ønsker å minne oss på det som skjedde, og på hvorfor vi ikke må glemme Benjamin Hermansen.

Som de fleste filmer basert på virkelige hendelser benytter den seg av enkelte kunstneriske grep for å skape et tydelig og dramatisk narrativ. Det er nødvendig for at historien skal fungere som spillefilm, og det er tydelig at filmskaperne har gjort bevisste valg underveis. For meg fungerer dette stort sett godt, så lenge man husker forskjellen mellom film og virkelighet.

Et av filmens mest interessante valg er hvordan den skildrer Joe Erling Jahr og prosessen som førte ham inn i nynazistiske miljøer. Filmen viser hvordan utenforskap, en vanskelig oppvekst og behovet for tilhørighet kan gjøre unge mennesker sårbare for ekstreme ideologier. På den måten forsøker den å forklare hvordan noe slikt kunne skje.

Den går også langt i å menneskeliggjøre ham.

Men for min del finnes det en grense for hvor langt sympatien strekker seg. Uansett hvilke forklaringer filmen presenterer, forsvinner mye av forståelsen når hatet blir så eksplisitt som det blir her. Da blir det viktig å huske hva som faktisk skjedde.

For i den virkelige historien var det bare ett offer.

Det var Benjamin Hermansen.

Filmen gir også plass til de øvrige gjerningspersonene, men uten å bruke like mye tid på å utforske dem som mennesker. Det oppleves som et bevisst valg, og et valg jeg synes fungerer.

Fortellerstrukturen hopper mellom flere tidsplan. Vi får innblikk både i tiden før drapet, selve etterspillet og rettssaken som fulgte. Samtidig får vi se glimt av Benjamins hverdag, og nettopp disse scenene synes jeg er blant filmens sterkeste. Han fremstilles som en helt vanlig ungdom med venner, interesser og fremtidsdrømmer. Det gjør tragedien desto vanskeligere å svelge.

Laila Goody leverer dessuten en svært sterk prestasjon som Benjamins mor. Hun bærer mye av filmens emosjonelle tyngde, både i scenene før tragedien inntreffer og i de tunge sekvensene som følger etterpå. Sorgen hennes føles ekte, og det er vanskelig å ikke bli berørt.

Jeg vil også trekke frem det visuelle uttrykket. Filmen har en koloritt og et fotoarbeid som bidrar til å forankre historien i tidsperioden. Ikke bare gjennom kostymer og kulisser, men også gjennom selve bildespråket. Det gir filmen en troverdig følelse av å tilhøre begynnelsen av 2000-tallet.

Dette er ikke den typen film man oppsøker for å bli underholdt.

Dette er en film man ser fordi historien fortsatt betyr noe. Fordi vi trenger å huske hvem Benjamin Hermansen var. Og fordi vi trenger å huske hva som skjedde med ham.

Konklusjon: En sterk, respektfull og viktig film som minner oss om en tragedie Norge aldri må glemme. Den tilfører kanskje ikke mange nye perspektiver til saken, men den lykkes med det viktigste: å holde minnet om Benjamin levende.