Svaret er heldigvis ja.

Verity er en intens og effektiv thriller som hele tiden holder publikum på tå hev. Dette er en film som inviterer deg til å lete etter tvister og skjulte motiver i omtrent hver eneste scene. Problemet er bare at når man har sett nok thrillere opp gjennom årene, begynner man automatisk å mistenke alle. Når alle karakterene fremstår som potensielle løgnere, manipulatorer eller verre, er man nesten garantert å treffe på én eller annen teori før rulleteksten kommer. Likevel klarer filmen å overraske underveis.

På mange måter føles dette som en tilbakelent hyllest til den typen erotiske og psykologiske thrillere som var svært populære på 90-tallet. Samtidig er den moderne nok til at den aldri oppleves som en ren kopi av tidligere filmer. Den tar med seg de beste elementene fra sjangeren, men presenterer dem på en måte som føles frisk og relevant for et moderne publikum.

Filmens største styrke er uten tvil Anne Hathaway. Hun leverer en prestasjon som skaper en konstant følelse av uro. De mest forstyrrede og psykotiske sidene ved karakteren hennes er rett og slett mesterlig fremstilt, og hun tilfører filmen en nerve som gjør at spenningen aldri slipper taket. Selv når hun ikke er sentrum i scenene, kjenner man nærværet hennes hvile over fortellingen.

Dessverre er jeg ikke like begeistret for Dakota Johnson. Hun har en tendens til å være med i gode filmer uten nødvendigvis å være det beste ved dem, og det er litt tilfelle her også. Karakteren hennes er godt skrevet, men Johnson tilfører den aldri helt den nerven eller intensiteten rollen kunne hatt. Når Anne Hathaway samtidig leverer en rolleprestasjon av denne kaliberen, blir kontrasten vanskelig å ignorere.

Noe jeg derimot virkelig satte pris på, er hvordan filmen nekter å presentere karakterene som enten gode eller onde. Nesten alle figurene har sider ved seg som gjør dem både fascinerende og problematiske. Flere av valgene som tas underveis er umulige å forsvare objektivt sett, men filmen er flink til å få oss til å forstå hvordan karakterene havner der de gjør. Det gir historien flere nyanser enn mange andre thrillere i samme sjanger.

Og det er omtrent så mye jeg tør å si.

Dette er nemlig en film som fungerer best når man vet minst mulig på forhånd. Mye av underholdningsverdien ligger i å forsøke å pusle sammen sannheten selv, samtidig som filmen hele tiden flytter på brikkene.

For når alt kommer til alt, sitter man igjen med ett spørsmål:

Hvem er egentlig filmens skurk?

Konklusjon: En spennende og velkonstruert psykologisk thriller som kombinerer klassiske sjangertrekk med moderne fortellerteknikk. Anne Hathaway stjeler showet, mens filmens mange lag og moralske gråsoner gjør den vanskelig å slippe etter at den er ferdig.