Mye av det skyldes at filmen mangler noe av den lekenheten som gjorde den første Avengers så spesiell. Humoren er fortsatt til stede, og filmen er på ingen måte blottet for morsomme øyeblikk, men balansen mellom alvor og lettbeint underholdning treffer ikke like godt denne gangen. Marvels særpreg har alltid ligget i evnen til å kombinere store innsatser med glimt i øyet, og her føles det som om pendelen svinger litt for langt mot det alvorlige.

Det betyr ikke at filmen mangler kvaliteter. Tvert imot byr den på spektakulære actionsekvenser, imponerende visuelle effekter og flere minneverdige øyeblikk. Dette er også filmen som introduserer karakterer som senere skal bli svært viktige for MCU. Særlig Wanda og Pietro Maximoff gjør inntrykk. Bakgrunnen deres er både tragisk og forståelig, og det er lett å se hvorfor de lar seg manipulere til å stå på Ultrons side.

Samtidig synes jeg filmen går litt for raskt frem når det gjelder overgangen deres til Avengers-laget. Etter alt som skjer underveis, føles det som om heltene aksepterer dem litt vel raskt. Det er ikke et stort problem, men det er en av flere ting som gjør at manuset virker mindre stramt enn i forgjengeren.

Ultron selv er også litt av en blandet opplevelse. Konseptet med en kunstig intelligens som vender seg mot menneskeheten var spennende i 2015, men når filmen sees med 2026-briller føles premisset mindre friskt. KI er ikke lenger futuristisk science fiction på samme måte som før, og historien bærer preg av at den kommer fra en tid med andre forestillinger om teknologien.

Likevel fungerer Ultron som skurk langt bedre enn selve premisset kanskje skulle tilsi. Mye av æren for det går til James Spader, som er perfekt castet. Han gir Ultron en egen blanding av intelligens, arroganse og uforutsigbarhet som gjør figuren både truende og underholdende. Selv når karakteren får litt for mange vittige replikker, klarer Spader å selge dem.

Noe av det jeg setter mest pris på ved Age of Ultron i dag, er hvordan filmen fungerer som en viktig brikke i det større MCU-puslespillet. Flere av elementene som introduseres her får enorm betydning senere, og ved gjensyn er det fascinerende å se hvor mange frø som plantes for fremtidige filmer.

Det gjør også at filmen har en betydelig gjensynsverdi. Ikke bare på grunn av actionen og de spektakulære øyeblikkene, men også fordi den fungerer som et viktig kapittel i en langt større historie.

Avengers: Age of Ultron når aldri høydene til den første filmen, men den er fortsatt en solid og underholdende Marvel-film med sterke skuespillere, minneverdige karakterintroduksjoner og en skurk som løftes av fremragende casting.

Konklusjon: En ambisiøs, actionfylt og viktig MCU-film som kanskje mangler noe av magien fra forgjengeren, men som fortsatt leverer nok underholdning til å gjøre gjensynet verdt det.